Rom for tro i skolen?

Det er underlig at Høyre i Oslo byråd forbyr bønnerom i Oslo-skolen. Byråden sa på radio i går at et slikt bønnerom vil romme en aktivitet som ikke alle elvene kan ha del i, og som derfor vil virke splittende. Men hvem har sagt at det som ikke er for alle, dermed også er splittende? Oslos byråd stigmatiserer her religiøs aktivitet som noe potensielt suspekt innefor skolens område. Hvorfor det? Vil man trekke samme konsekvens overfor de kristelige skolelagene som i årtier har hatt møter med sang og bønn på skolens område?

Høyre i Oslo gir her uttrykk for en tenkning som samsvarer dårlig med den oppvurdering av religion og livssyn som vi finner i utkastet til Høyres program for perioden 2013-17, hvor vi kan lese følgende: "Et godt samfunn har plass for hele mennesket, med den religiøse identiteten og det livssynet hver enkelt har." Troende muslimer har sine faste bønnetider, og disse gjelder også i skoletiden. Det bør samfunnet forholde seg til på en positiv måte.

Rettsaken mot Anders Behring Breivik

Her er et utdrag fra min tale ved mottakelsen i Korskirken 18. april:

DIALOG MELLOM RELIGIONER
Den som vil tale inn i tiden akkurat nå, kan ikke unngå å forholde seg til rettsaken som nå pågår i Oslo Tinghus. Denne saken beveger oss alle. Den angår også kirken, selvsagt, men på en særlig måte: Anders BB påberoper seg nemlig å være nettopp en kristen stridsmann, en korsfarer i en hellig krig mot det han opplever som ødeleggende krefter: kommunismen og islam og andre bevegelser som vil oppløse vår kristne samfunnsorden.
All diskusjonen om hans eventuelle tilregnelighet må ikke få overskygge det grunnleggende faktum at dette for ham handler om ideologi, en ideologi han i ordets egentlige mening er hellig overbevist om. Han ser seg selv - i langt perspektiv - som deltaker i en nødvendig kamp for det gode samfunn. Hans hat er ikke blindt eller vilkårlig, det er ideologisk – og må møtes som nettopp det. Når han angrep Regjeringskvartalet og AUF var det fordi han nettopp der fant representanter for dem han hater aller mest: Forsvarerne av det multikulturelle samfunnet.

I fjor opprettet vi en stilling i Bergen som dialogprest. Denne presten skal bl.a. nettopp søke å bygge det multikulturelle samfunnet ved å skape dialog mellom kristne og mennesker med en annen tro, og da ikke minst muslimer. Islam er kommet til Norge og den er kommet for å bli. Det er ingen ting å frykte. Det er ikke en gang en dårlig nyhet. Jeg tror at islams nærvær i vårt folk kan føre til større bevissthet blant mennesker som tilhører kirken om hva de selv tror på: Hvis jeg ikke er muslim, hva er jeg da – hva tror jeg på og hvorfor?

Ved å bidra til dialog ønsker kirken at frykten for det som er annerledes, kan bygges ned. Dermed svekkes også grunnlaget for den type ideologi som har drevet ABB. Norge skal være et land der det er plass for ulik tro. For det handler om ulik tro. Hensikten med dialogen er ikke å skape en skinnenighet som det ikke er grunnlag for. Det er dyptgripende forskjeller mellom kristendom, islam og humanetikk.  Dialogen endrer ikke på det. Men disse ulikhetene skal vi leve med, og de skal vi leve godt med.

MENNNESKEVERD
Et underliggende tema i hele rettsaken mot ABB er synet på mennesket. Hva er et menneske verd? Svaret på det spørsmålet er ikke uten videre opplagt. Oppfatningen av menneskeverdet er ikke det samme over hele kloden og til alle tider. I vårt eget land skjedde et avgjørende skifte for rundt 1000 år siden. Da fikk nordmenn et annet syn på Gud og dermed også et annet syn på mennesket.
Gudstro og menneskeverd henger sammen – i hvert fall i en kristen livstolkning. Det er derfor, i parentes bemerket, at Nordahl Griegs storartede sang «Til ungdommen» etter min mening er nettopp det: en sang, men ingen salme. For her står mennesket alene uten noen himmel over seg, og menneskeverdet sies å være noe vi «skaper», og ikke en gave gitt fra Gud.

Et menneskes verd er i kristen livstolkning ikke bestemt av sosial posisjon og familietilhørighet, av stand og av styrke, men av troen på mennesket som skapt i Guds bilde. Hvert enkelt individ, også de svakeste og minst ansette, bærer et usynlig, guddommelig stempel på sin panne.
Derfor skal fellesskapet forsvare den enkelte mot overgriperen. Derfor skal i Oslo Tinghus hvert navn på de myrdede nevnes i rettsalen. Deres skuddskader skal beskrives. Det må være forferdelig å høre for dem som er direkte berørt. Men det må være slik for ofrenes skyld, for menneskeverdets skyld.

Men også morderen har et menneskeverd. Den aktelse han ikke har andre skal vi vise ham. Derfor skal han ikke slås i hjel. Men han skal stilles for retten og få sin straff. Han skal få legge fram sin sak, og alt som eventuelt måtte tjene til hans forsvar skal nevnes. Men så skal han også, nettopp fordi han har sitt menneskeverd, dømmes ut fra det han har gjort. Ikke øye for øye og tann for tann, men så strengt som loven gir mulighet til – slik at de mange pårørende og de mange skadde og berørte, kan kjenne at deres sak er blitt hørt og ivaretatt, og slik få hjelp til å ga videre

ONDSKAPEN
Det er umulig å snakke om denne tragedien uten å nevne ordet ondskap. I siste instans, bakenfor alt som måtte være av ideologi, var det ren og svart ondskap som utfoldet seg den 22. juli. Det er et ord som virker fremmed i et samfunn som er vant til å beskrive avvikende fenomener enten i form av diagnoser eller ved hjelp av sosiale forklaringer. Typisk er i så måte spørsmålet om hans tilregnelighet, samt hans barndom og oppvekst. Slike spørsmål er legitime å stille, og nødvendige. Men ikke tilstrekkelige.

Det blir en rest til overs, som går utover enhver rimelig forklaring: Ondskapen. Som kristne vet vi at den finnes. Mennesket er en arena for kamp, ikke bare mellom ideologier og tankemodeller, men mellom åndsmakter: Den gode Gud mot Den onde fiende. Ingen unngår å stå under innflytelse fra noen av disse stridende partene.

Ondskapen kan ikke forklares, men den er der. La oss ikke ha noen illusjoner om annet. Derfor må den også bekjempes. Det er en kamp med gode utsikter til seier! Vi har akkurat feiret påske og vi skal snart synge påskesalmen av Johan Nordahl Brun: Jesus lever graven brast. I påsken skjedde vendepunktet: Gud beseiret fienden ved hans egne våpen, ved å la Jesus gjennomgå tortur og en brutal død.

Den tomme graven er pantet på vår seier. Korskirken og alle kirker er bygget i troen på at Jesus vant og jeg har vunnet! Mer enn noe annet vil kirken – nettopp i denne tid – peke på påskens budskap som det aller mest relevante svar på de spørsmål som vi alle stiller etter 22. juli.
Det er ikke et svar som først og fremst handler om logikk og filosofi, men om historie. Gud er ikke passiv tilskuer til verdens ondskap. Han bekjemper den daglig gjennom mennesker av god vilje, enten de tror på ham eller ikke. Men den avgjørende kampen har allerede funnet sted i Jerusalem for snart 2000 år siden. Vi lever i håpet om at en dag skal den seieren bli synlig over alt og for alle!

Statskirke og menneskerettigheter

Foredrag vedTeologisk Fakultet, Universitetet i Reykjavik, 27.01.2011

Debatten om Den norske kirke som statskirke har pågått med vekslende intensitet siden siste halvdel av 1800-tallet. Dette henger naturligvis sammen med overgangen fra et religiøst enhetlig folkefellesskap til et moderne, pluralistisk samfunn.

Statskirkeordningen reflekterer en tid der alle som sto under Kongens styre samtidig var kirkemedlemmer i den autoriserte lutherske fasong.

• Først i 1845 ble det tillatt for andre kristne å organisere seg i egne trossamfunn («Dissenterloven»).
• Statlige embetsmenn måtte helt fram til 1878 tilhøre Den norske kirke
• Fylkesmenn måtte fram til 1919 være kirkemedlemmer
• Grunnlovsbestemmelsen om at jesuitter «ikke må tåles» ble fjernet i 1956. Først da var full religionsfrihet formelt innført i Norge

Reform av kirkeordningen

I april 2008 skjedde det noe så sjeldent som et under på Stortinget. Det kom i stand et ”kirkeforlik”, der alle de politiske partiene på Stortinget ble enige om å endre Grunnloven slik at retten til å utnevne biskoper og proster overføres fra Kongen (det vil si: Regjeringen/Kirkelig statsråd) til Den norske kirkes egne organer.

Dette vedtaket var først og fremst nødvendig av hensyn til RELIGIONSFRIHETEN

-          I DEN NORSKE KIRKE ved at Kirken får rett til å utnevne egne ledere. Det er en elementær rettighet for et trossamfunn, slik det også er fastslått i internasjonalt lovverk om menneskerettighetene.

Jfr. FN’s erklæring fra 1981om “Elimination of All Forms of Intolerance and of Discrimination Based on Religion or Belief”, art. 6 g som slår fast at et trossamfunn selv har rett til å velge sine ledere.

Noen statskirketilhengere (ikke minst politikere) viser til at regjeringen/kirkelig statsråd formelt sett er et kirkelig organ og at det derfor ikke strider mot religionsfriheten at den utnevner kirkelige ledere. Men målt etter allmenne, demokratiske standarder mangler regjeringen/kirkelig statsråd legitimitet da den ikke er sammensatt med basis i et kirkelig men i et politisk valg.

-          I SAMFUNNET ved at ett enkelt trossamfunns særstilling i Grunnloven bygges ned. Kravet om at minst halvparten av Regjeringens medlemmer skal tilhøre Den norske kirke (§ 12), avvikles.

Det er imidlertid uenighet om hvorvidt statskirkeordningen egentlig er i konflikt med religionsfriheten. Dersom religionsfrihet betyr at alle trossamfunn har full frihet til å organisere seg og utbre sett budskap, kan statskirkeordningen ikke sies å komme i konflikt med denne.

Saken står imidlertid annerledes dersom religionsfriheten også må innebære en formell likestilling mellom alle trossamfunn, (slik den tolkes f.eks. i USA). I så fall er det ikke bare de nordiske land med statskirker som har et problem, men også andre europeiske land som i en eller annen form har en formell preferanse for ett eller flere kristne trossamfunn (f.eks. Storbritannia, Italia, Hellas og til en viss grad Tyskland)

I sum er det på politisk hold forholdsvis bred enighet i Norge om at statskirkeordningen må avvikles både for samfunnets skyld og for kirkens skyld! Unntaket herfra er særlig det tradisjonsbevisste Senterpartiet med basis i bygde-Norge; og også i noen grad i det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet hvor man generelt ønsker å ha størst mulig grad av politisk styring i samfunnet, også over kirken. Her har noen nærmest sett på kirken som en avdeling av velferdsstaten, og argumentert for statskirkeordningen med folkets behov for «dypere velferd».

Men når dette forliket blir realisert i og med grunnlovsendringene som antas å komme våren 2012, er da ”statskirken” avviklet? Her kan det svares både JA og NEI

JA – Statskirkeordningen er opphevet fordi kirkens får rett til å utnevne sine ledere (proster og biskoper) og en sentral del i det statlige kirkestyre bortfaller dermed.

NEI – statskirken videreføres fordi

1. Den norske kirke skal som eneste trossamfunn nevnes særskilt i Grunnloven: «Den evangelisk lutherske kirke forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten» (Ny § 16)
2. Kongens kirkemedlemskap opprettholdes: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion» (videreføring av første ledd i Grunnlovens § 4)
3. Stortinget skal vedta en «Lov for Den norske kirke»
4. Den norske kirke som nasjonal størrelse blir ikke eget rettssubjekt (Menigheten er derimot allerede eget rettsubjekt)
5. Presteskapet skal fortsatt motta lønn fra Staten og være statstjenestemenn.
6. Den sentrale og regionale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen.

Prinsipielt betraktet er punktene 3 og 4 ovenfor de mest problematiske.

Ad 3: Mye vil avhenge av hvordan den nye kirkeloven utformes i Stortinget. Etter min vurdering bør den ikke detaljregulere Den norske kirkes indre liv; det har Stortinget ikke noe mandat til. Loven bør være «minimalistisk» og nøye seg med å fastslå sentrale og selvfølgelige ting som

-          kirkens bekjennelsesgrunnlag

-          kirkens riksdekkende karakter

-          kirkens preg av å være en ”bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke”

Alle disse punktene er tydelig forankret i kirkens egne vedtak.

Utover dette vil en kirkelov lett få preg av utilbørlig politisk styring i konflikt med et trossamfunns krav på selvstyre, f.eks. hvis Stortinget vil bestemme hvilke valgordninger som skal gjelde i kirken.

Ad 4: Kirken må sikres status som eget rettssubjekt – et selvfølgelig krav for et trossamfunn, ellers kan man ikke reise sak mot staten. Her rører vi ved religionsfriheten.

Den ordning vi ender opp med er ikke enhetlig og konsistent, men et typisk uttrykk for et politisk kompromiss der ulike interesser må gi og ta.

Vi får en kirkeordning som kan betegnes som en form for ”statskirke light”, selv om betegnelsen er svært upresis. Uansett vil det være en kirke med en særlig relasjon til staten.

Ekskurs: Norge og Island:

Det ser for meg ut som om det vil bli visse fellestrekk mellom vår nye kirkeordning i Norge og den dere allerede har i Island der prestene har status som embedsmenn og staten gir bidrag til kirken gjennom finansloven.

Men i Island har Alltinget nøyd seg med å gi en rammelov, og kirkens stilling som eget rettssubjekt er sikret. Her håper jeg Norges Storting kan lære av sine islandske kolleger!

Samfunnets verdigrunnlag – veksling og kontinuitet

Religion og verdier henger sammen. Både det islandske og norske samfunn ble avgjørende og varig endret av møtet med kristendommen for 1000 år siden. Vi fikk et annet syn både på Gud, mennesket og livet (Eksempler: blodhevnen, uønskede barn)

Spørsmålet om statskirkeordningen berører ikke bare selve den juridiske utforming av kirkeordningen, men henger også sammen med et mer omfattende temafelt: Hva slags samfunn skal Norge være i dag? Hvilket verdigrunnlag skal samfunnet ha?

Grunnlovens § 2 i dag:

«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»  

Den nye ny § 2:

«Værdigrunnlaget [underforstått: for Kongeriket Norge] forbliver vor kristne og humanistiske Arv.»

Bak den nye formuleringen ligger mye konflikt og mye arbeid. Paragrafens innhold vil ikke regulere spesifikke ordninger eller forhold. Den vil således neppe noen gang komme til anvendelse i en rettssak, men er mer å forstå som en verdiparagraf som skal sikre tradisjon og kontinuitet i samfunnet, jfr. formuleringen: «forbliver».

Er da en slik verdiformulering overhode nødvendig eller viktig, og i så fall hvorfor?

Etter min vurdering er paragrafen viktig som en markør av tradisjon og kontinuitet. Norge er på avgjørende måte preget av denne «kristne og humanistiske» arven.

Formuleringen «kristen og humanistisk» angir dessuten at det ikke bare er kristendommen som har skapt våre verdier, men også bevegelser som er uavhengige av kirken men som likevel er vokst fram på «kristen mark»: renessansen, opplysningstiden, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen osv. osv. 

Hvis vi ser på europeiske land med nye konstitusjoner har også flere av disse arbeidet med tilsvarende formuleringer. Mens ingen av de tidligere Sovjet-republikkene henviser til noen religion, men derimot til sekulære begreper som “frihet”, “rettferdighet”, “rett” osv., så har Tsjekkia en henvisning til landets “åndelige rikdom”. Slovakia viser til “den åndelige arv fra Kyrill og Methodios” (slavernes apostler). Både Polen og Ukraina har med en eksplisitt henvisning til Gud («nominatio dei») 

Debatten om Guds plass i EU-preambelen, der bl.a. Vatikanet engasjerte seg sterkt for å få inn en henvisning til Gud eller kristendommens betydning for Europa, til sterk motstand bl.a. fra Frankrike, endte med at det vises til «inspirasjonen fra Europas kulturelle, religiøse og humanitære arv». 

Det kan for øvrig legges til at ingen overgår Hellas på dette området. Her innledes landets konstitusjon (sist revidert i 2008) slik: «Εις το όνομα της Αγίας και Ομοουσίου και Αδιαιρέτου Τριάδος» (I navnet til Den hellige, konsubstansielle og udelelige Treenighet)!

Henvisninger i lovverket til en bestemt religion kan tjene til å gi staten legitimitet (Jfr. «Konge av Guds nåde»), eller uttrykke støtte til en bestemt religion, eller forankre staten i en bestemt historie og tradisjon. I Norge er det utvilsomt denne siste funksjonen som er aktuell. 

Hvorfor er en slik «verdiparagraf» viktig? Fordi et folk ikke bare er en statsdannelse, men et fellesskap som er avhengig av visse felles integrerte, etiske fellesverdier for å kunne fungere. Hva skjer dersom slike fellesverdier svekkes? Vil man da måtte trenge enda mer omfattende eksterne systemer (overvåking, kontroll, politi) for å få samfunnet til å fungere?

Jeg tror også denne paragrafen i Grunnloven, sammen med andre paragrafer som viser til Den norske kirkes spesielle stilling, vil kunne ha praktisk betydning f.eks. hva gjelder vernet av helligdager, kongesigningen og andre begivenheter i den kongelige familie, markeringen av grunnloven 17. mai og Stortingets åpning.Slike ting legges merke til og har betydning for et folks livstolkning, deres tro og verdier over tid – men lar seg vanskelig måle.

La meg avslutte med et sitat av professor i idehistorie, Otto Krogseth:  

«Sentrale sosiologer og kulturantropologer er enige om følgende: Noe må være felles for en nasjon, ut over individers og gruppers rettigheter. Samfunnet trenger, som sosialt lim eller sammenbindende sement, å samles om noe substansielt og kulturelt og nasjonalt særpreget. Kristendom og humanisme må, på kultur- og tradisjonspremisser, kunne prioriteres av hensyn til dette. Ethvert fellesskap har behov for enhet og integrerende sammenheng, for felles identitet og forankring. Det gjelder i særlig grad i en identitetstruet og pluralistisk, fragmentert og foranderlig kultursammenheng.»

Også dette spørsmålet er en er en del av debatten om stat og kirke: Hva slags samfunn ønsker vi at Norge – og Island – skal være?

BREV TIL BYSTYRET ANG. PAPIRLØSES RETTIGHETER

Til ordfører Gunnar Bakke, byrådsleder Monica Mæland og partienes gruppeledere i bystyret!

For tiden sitter 15 asylsøkere fra Iran og Afghanistan i kirkeasyl i Johanneskirken. De fleste av disse er såkalt "papirløse" som har fått avslag på sin søknad om opphold men ennå ikke har forlatt landet, enten fordi de ikke kan returneres på det nåværende tidspunkt eller fordi de frykter for sitt liv hvis de blir returnert.

Kirkeasylet medfører at disse menneskene har kommet i en krevende situasjon. Det samme gjelder også for menigheten. Kirkeasylet er ikke opprettet på kirkens initiativ men oppsto fordi asylsøkerne gikk inn i kirken etter gudstjenesten 9. oktober, og nektet å gå ut igjen. Så lenge politiet ikke griper inn, har vi dermed de facto et kirkeasyl som vi må forholde oss til enten vi vil eller ikke. Men vår holdning i kirken er at dette kirkeasylet snarest bør avvikles. Flere ganger har jeg da også offentlig hevdet at kirkeasylet ikke kan være en tjenlig vei å gå for å endre enkeltvedtak i forvaltningen av norsk asylpolitikk. Kirken har verken mandat eller kompetanse til å gå inn og overprøve lovlige fattede vedtak i slike saker.

Uavhengig av det pågående kirkeasylet her i byen, har saken imidlertid også en mer generell menneskerettslig og politisk side som handler om de papirløses manglende rettigheter i Norge. Den norske kirke har i lengre tid engasjert seg for deres sak. Eksempelvis vedtok Bispemøtet i januar i år en uttalelse med tittelen: "Det handler om menneskeverd". Denne vedlegges.

Jeg er kjent med at Bystyret på sitt neste møte får til behandling en interpellasjon om dette saksfeltet. Den foreslåtte ordlyden i vedtaket kan sikkert endres. Hovedsaken for meg er imidlertid å uttrykke et ønske om at bystyret kan samle seg om en uttalelse som oppfordrer våre sentrale myndigheter til å foreta en ny gjennomgang av de papirløses situasjon i Norge, og treffe nødvendige tiltak for å bedre denne.

Anliggendet bak denne interpellasjonen handler om grunnleggende omsorg for medmennesker i en fortvilet situasjon. Jeg både håper og tror at dette vil være en sak som kan samle bred støtte hos byens politikere, slik det tidligere har skjedd i Stavanger og Trondheim.

Vennlig hilsen

Halvor Nordhaug

Biskop i Bjørgvin

HVA ER ET KIRKEASYL?

I Johanneskirken i Bergen har 15 asylsøkere gått i kirkeasyl, fordi de har fått avslag på sin søknad om opphold i Norge. Men hva er egentlig kirkeasylet?

Ordet ”asyl” kan oversettes med ”beskyttelse” eller ”tilflukt”. Vi kjenner det fra helsevesenet i tidligere tider, og i vår tid fra flyktningers rett til opphold i et annet land. Det spesielle med kirkeasylet er at det ikke er en lovfestet ordning. Det hviler på en forestilling om at kirken (eventuelt en moské, synagoge, tempel eller tilsvarende) er et hellig rom der fysisk maktanvendelse vil krenke rommets karakter. Derfor finner vi da også rett innenfor inngangsdøren i kirken ”våpenhuset” hvor man i gammel tid satte fra seg sverd og spyd.

I kirkens historie har kirkeasylet til tider spilt en viktig rolle, særlig i situasjoner hvor mange har vært på flukt fra tyranners vilkårlige maktbruk. Tilsvarende finner vi for øvrig også i andre kulturer. Etter reformasjonen har vi svært få tilfeller av kirkeasyl i Norge. Men i 1993 skjedde noe nytt: Hundrevis av mennesker, hovedsakelig kosovoalbanere, søkte tilflukt i norske kirkehus. De skulle returneres til Kosovo, men fryktet for sin sikkerhet. Og nå satt de der i kirken. Hva nå?

Menighetene hadde ikke mye valg: De må få mat og seng! Dette sto for de fleste som noe selvsagt ut fra et medmenneskelig og kristent ståsted. Flere valgte i tillegg å engasjere seg for asylsøkernes sak overfor myndigheter og media. Som kapellan i Ås menighet, der vi hadde flere i kirkeasyl, var jeg selv en av dem.

Også myndighetene var usikre på hvordan situasjonen skulle håndteres. Skulle man hente asylsøkerne ut? Justisminister Grethe Faremo skapte avklaring da hun 5. juli 1993 sendte ut et skriv til alle landets politimestere. Her sto blant annet følgende: ”Av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet. Tilsvarende vil i utgangspunktet gjelde hvis asylsøkere har søkt tilflukt i kirkebygg tilhørende trosretninger utenfor Den norske kirke”.

Regjeringen respekterte dermed kirkeasylet ”som hovedregel”. Hittil har vi ikke sett noe unntak fra denne regelen hos oss i Norge. (Men det har skjedd i Danmark.) Regjeringens linje var ikke juridisk nødvendig men moralsk og politisk klok. Dersom politiet skulle slepe asylsøkere ut av kirken, ville det trolig skape sterke reaksjoner og krenke folks følelse av hva som passer seg i dette rommet. Når enkelte politikere i dag tar til orde for å sende politiet inn i kirkene og bære folk ut, vitner dette om manglende forståelse og respekt for kirkehusets egenart. Voldsanvendelse i kirkerommet kan imidlertid bli nødvendig i helt spesielle tilfeller, for eksempel i møte med bevæpnede forbrytere.

Hvem ”oppretter” et kirkeasyl? Det gjør de som går inn i rommet, men også styresmaktene. Når politiet av respekt for kirkerommets karakter unnlater å gjøre hva man ellers ville ha gjort, nemlig å gripe inn overfor asylsøkerne, er kirkeasylet et faktum. Det er altså ikke slik at kirken eller menigheten oppretter et kirkeasyl, og fra kirkens side bør vi unngå å formulere oss slik at dette inntrykket kan skapes.

Noen ganger har et menighetsråd eller et kirkelig fellesråd mottart en henvendelse om kirkeasyl, og så behandlet dette som en sak, for deretter å låse opp kirkedøren. Det er en uheldig prosedyre fordi menigheten slik gjør seg til ansvarlig ”arrangør” av kirkeasylet. Et kirkeasyl er ikke noe man innvilger eller legger til rette for på forhånd. Men dersom noen går inn i en åpen kirke og nekter å gå ut, da har menigheten fått et kirkeasyl i fanget, og må handle ut fra kristen nestekjærlighet og realistisk omsorg for mennesker i nød. Dersom det foreligger et endelig vedtak om utreise, må også menighetens folk forholde seg til det. Ingen bør skape urealistiske forventninger som i verste fall kan føre til et kirkeasyl som strekker seg over år, skaper frustrasjon og lidelse, og likevel ender med utreise.

Men når dette er sagt, må det understrekes at Kirken alltid skal og bør opptre som forsvarer av mennesker i nød. Jesus sa som kjent at vi skal gjøre mot andre som vi vil at de skal gjøre mot oss. Etter min vurdering er det naturlig at kirkelige organer engasjerer seg for en asylpolitikk der tvilen i større grad enn tilfellet er i dag kommer asylsøkerne til gode. For få mennesker gis opphold i Norge på humanitært grunnlag. Mange fattige land i sør tar imot forholdsvis langt flere mennesker som er på flukt fra krigshandlinger enn det vi gjør hos oss. Kristne kirker må være et talerør for større barmhjertighet og mer global bevissthet på dette feltet. Men et slikt engasjement er noe annet enn kirkeasylet og bør ikke blandes sammen med dette.

Når det gjelder enkeltmenneskers skjebne, så har Kirken ingen egen ekspertise og heller ikke noe mandat som tilsier at vi kan overprøve statlige myndigheters vedtak. Asylpolitikk krever innsikt i lovverket og kunnskap om forholdene i asylsøkernes hjemland, og her trenger man å høre mer enn asylsøkernes egen versjon for å kunne danne seg et riktig bilde. Videre veier hensynet til rettferdighet og likebehandling av asylsøkere tungt. Alt dette krever en oversikt som vanlige godtfolk ikke kan ha, men som vi må tro at de rette myndigheter besitter.

Det er all grunn til å ha tillit til saksbehandlerne som tar stilling til de enkelte asylsaker. Men ingen er ufeilbarlig. En feilvurdering kan vise seg å bli katastrofal ved at folk enten mister livet eller utsettes for tortur ved hjemreise. Dersom vi møter et medmenneske, det være seg i kirkeasyl eller andre steder, som vi blir overbevist om faktisk risikerer død eller grove overgrep ved retur til hjemlandet, oppstår et etisk dilemma. I akutte tilfeller kan vi bli tvunget til sivil ulydighet ved å bidra til at politiet ikke får lagt hånd på folk som gjemmer seg i kirkeasyl eller et annet sted. Å hevde noe annet, er å opphøye staten til en ufeilbarlig instans som i alle tilfelle skal adlydes blindt. En slik tankegang strider mot naturretten og det ansvar en hver av oss har for egne handlinger, slik dette kom til uttrykk i Nürnberg-prosessen i 1945-49.

Kanskje kan kirkeasylet betraktes som et viktig fenomen i et sivilisert samfunn nettopp fordi det viser at ingen makt bør være ubegrenset. Kirken oppretter ikke kirkeasyl, men kan noen ganger få det i fanget, og må da agere både ut fra kristen nestekjærlighet og respekt for lovlig fattede vedtak. Dilemmaet oppstår når disse to hensynene drar i hver sin retning. Noen ganger må man lyde Gud mer enn mennesker - for menneskers skyld.

Dialogens vei - appell på Torgalmenningen 21. august

Vi trodde ikke det kunne skje det som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli, ikke her hos oss. Vi trodde, og hadde vel grunn til å tro, at vi var en fredens øy i en ellers urolig verden. Slik var det altså ikke.

Hva foregikk egentlig inne i hodet til Anders Behring Breivik? Vi vet det ikke. Men han hadde åpenbart en forskrudd forestilling om at det var kristendommens og den kristne kulturens sak han skulle fremme. Han kan ikke ha brukt mye tid på å lese i Det nye testamente. Allerede på femte side sier Jesus: “Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn”.

Vi er i dag samlet på denne nasjonale minnedagen på tvers av ulike religioner og livssyn. Slik vil vi markere at uenighet om religion og tro aldri må slå over i fremmedhat og vold.

Det flerkulturelle og flerreligiøse Norge har vært her lenge og det er kommet for å bli. La meg si det høyt og tydelig: Det er ingen ting å være redd for!

Muslimer tror annerledes enn det vi tradisjonelt har vært vant til i Norge. De har andre skikker hva angår mat og kanskje også omgangsformer. Noen av dem kler seg også annerledes. Slik kan oppleves provoserende for noen, i hvert fall så lenge det er på avstand. Det fremmede skaper lett frykt.

Men der mennesker møtes og snakker sammen og deler erfaringer og oppfatninger med hverandre, der kan fiendebildene smuldre opp.

Jeg tror på dialog. Den kan skje på mange måter. Det enkleste er gjerne at folk som har noen møtepunkter i hverdagen, slik som naboer eller kolleger, inviterer hverandre inn og drikker te eller kaffe sammen. (Særlig kaffe er noe som både kristne og muslimer her til lands setter pris på.) I stedet for å leve ved siden av hverandre kan vi begynne å leve sammen.

Vi som er religiøse ledere har et særlig ansvar for dialogen. Jeg vil gjerne medvirke til at vi i Bergen kan få et offisielt forum for dialog på tvers av livssyn. Her kan vi føre en samtale om hva vi tror og hvordan vi lever. En slik dialog vil helt sikkert ikke føre til full enighet, men den vil føre til mer forståelse og mindre frykt.

I denne dialogen må vi også samtale om hvordan vi lever som troende i et sekulært samfunn med full ytringsfrihet både for oss som troende og dem som vil kritisere vår tro, kanskje attpåtil på en måte som er vi opplever som krenkende. Slik kan vi forhindre at en spenningsfylt konflikt, der religion er en del av bildet, skal slå over i vold og ødeleggelse.

Hvordan kan vi hedre deres minne som døde 22. juli? Vi kan ta vare på denne nye erfaringen av fellesskap i Norge, vårt lille land, og sørge for at det vi har opplevd disse dagene og opplever sammen her på Torgalmenningen i dag, ikke blir en forbigående stemningsbølge, men følges opp av mer åpenhet, mer kontakt og mer dialog.

La Anders Behring Breivik bli den siste her i landet som trodde han kunne fremme troens sak med sprengstoff og kuler!

Salige er de som skaper fred!

Tanker etter 22. juli

Ingen er så trygg i fare?

Ingen er så trygg i fare

som Guds lille barneskare,

fuglen ei i skjul bak løvet,

stjernen ei høyt over støvet.

Herren selv vil sine berge,

Han er deres skjold og verge.

Over dem han seg forbarmer,

bærer dem på faderarmer.

Jeg har alltid vært glad i denne sangen. Den vitner om en enkel og sterk tro på Guds omsorg. Men jeg kjenner det vanskelig å lese disse linjene nå etter den grusomme dagen 22. juli. De var jo ikke trygge i fare, verken på Utøya eller i Regjeringskvartalet. For første gang siden krigen fikk vi i Norge oppleve det som daglig skjer mange andre steder i verden: Terroren rammer blindt og tar uskyldige liv.

Det som hendte denne dagen er ubegripelig, meningsløst og urettferdig! Den som tror på Gud møter her i ren form Det ondes problem: Hvordan kunne Gud tillate dette?

Jeg har ikke alle svarene. Men jeg tror at Gud ville ta vare på dem som var i fare 22. juli. Han hadde jo gitt dem livet og vernet dem fram til denne dagen. De var hans elskede barn.

Men Gud har gitt oss mennesker stor frihet og stort ansvar. Slik har Gud satt grenser for sin egen makt, og de grensene holder Han seg innenfor.  En av oss brukte friheten forferdelig og ubegripelig galt denne dagen. For det må og skal han stå til ansvar.

Noen har opplevd at det er blitt vanskeligere å tro på Gud etter dette. Det kan jeg forstå, dersom man tror at Gud står bak alt som skjer. Men jeg tror ikke det er slik. Det er ikke Gud som sender det vonde, men Han har gitt oss rom og frihet til å hjelpe men også til å skade hverandre. 

Samtidig verner Gud oss mot ondskapen. Det gjør Han dag etter dag uten at vi nødvendigvis merker det eller tenker over det. Når ulykker og grusomheter inntreffer, protesterer vi og anklager Gud. For det skal ikke være slik, tenker vi. Og det er ikke slik, som regel. Gud som har gitt oss livet, holder det oppe.

Jeg er overbevist om at det er mange farer som Gud i det skjulte verner oss mot. Men Guds vern kan også være lett å få øye på: Når vi tar vare på og bryr oss om hverandre, er det Gud som er på ferde. Mange ble da også berget i faren av gode hjelpere ved Utøya. Jeg tror at det var Gud som hjalp gjennom disse.

30. mai opplevde jeg noe stort: Jeg ble bestefar til lille Iver. Det er utrolig fint og samtidig veldig skummelt å holde et nyfødt spedbarn i hendene. Iver er helt avhengig av at noen er der og tar vare på ham. Det gjør moren og faren hans, og de gjør det på Guds vegne. Gjennom mors bryst gir Gud mat til Iver; og på fars hender blir Iver båret av Gud og kan være trygg. Gjennom å se på Iver og hans foreldre lærer jeg noe om at Gud passer på oss ved at vi tar vare på hverandre. Så la oss gjøre det, og tro at Gud går med oss.

Vi kan selv bli en del av svaret på Det ondes problem. Vel så viktig som å spørre hvor Gud var 22. juli, er å spørre: Hvor er jeg etter 22. juli?

Vi vil ta vare på,

skjønnheten varmen

som om vi bar et barn
varsomt på armen!                                                               

(Nordahl Grieg: Til ungdommen)