Her er et utdrag fra min tale ved mottakelsen i Korskirken 18. april:
DIALOG MELLOM RELIGIONER
Den som vil tale inn i tiden akkurat nå, kan ikke unngå å forholde seg til rettsaken som nå pågår i Oslo Tinghus. Denne saken beveger oss alle. Den angår også kirken, selvsagt, men på en særlig måte: Anders BB påberoper seg nemlig å være nettopp en kristen stridsmann, en korsfarer i en hellig krig mot det han opplever som ødeleggende krefter: kommunismen og islam og andre bevegelser som vil oppløse vår kristne samfunnsorden.
All diskusjonen om hans eventuelle tilregnelighet må ikke få overskygge det grunnleggende faktum at dette for ham handler om ideologi, en ideologi han i ordets egentlige mening er hellig overbevist om. Han ser seg selv - i langt perspektiv - som deltaker i en nødvendig kamp for det gode samfunn. Hans hat er ikke blindt eller vilkårlig, det er ideologisk – og må møtes som nettopp det. Når han angrep Regjeringskvartalet og AUF var det fordi han nettopp der fant representanter for dem han hater aller mest: Forsvarerne av det multikulturelle samfunnet.
I fjor opprettet vi en stilling i Bergen som dialogprest. Denne presten skal bl.a. nettopp søke å bygge det multikulturelle samfunnet ved å skape dialog mellom kristne og mennesker med en annen tro, og da ikke minst muslimer. Islam er kommet til Norge og den er kommet for å bli. Det er ingen ting å frykte. Det er ikke en gang en dårlig nyhet. Jeg tror at islams nærvær i vårt folk kan føre til større bevissthet blant mennesker som tilhører kirken om hva de selv tror på: Hvis jeg ikke er muslim, hva er jeg da – hva tror jeg på og hvorfor?
Ved å bidra til dialog ønsker kirken at frykten for det som er annerledes, kan bygges ned. Dermed svekkes også grunnlaget for den type ideologi som har drevet ABB. Norge skal være et land der det er plass for ulik tro. For det handler om ulik tro. Hensikten med dialogen er ikke å skape en skinnenighet som det ikke er grunnlag for. Det er dyptgripende forskjeller mellom kristendom, islam og humanetikk. Dialogen endrer ikke på det. Men disse ulikhetene skal vi leve med, og de skal vi leve godt med.
MENNNESKEVERD
Et underliggende tema i hele rettsaken mot ABB er synet på mennesket. Hva er et menneske verd? Svaret på det spørsmålet er ikke uten videre opplagt. Oppfatningen av menneskeverdet er ikke det samme over hele kloden og til alle tider. I vårt eget land skjedde et avgjørende skifte for rundt 1000 år siden. Da fikk nordmenn et annet syn på Gud og dermed også et annet syn på mennesket.
Gudstro og menneskeverd henger sammen – i hvert fall i en kristen livstolkning. Det er derfor, i parentes bemerket, at Nordahl Griegs storartede sang «Til ungdommen» etter min mening er nettopp det: en sang, men ingen salme. For her står mennesket alene uten noen himmel over seg, og menneskeverdet sies å være noe vi «skaper», og ikke en gave gitt fra Gud.
Et menneskes verd er i kristen livstolkning ikke bestemt av sosial posisjon og familietilhørighet, av stand og av styrke, men av troen på mennesket som skapt i Guds bilde. Hvert enkelt individ, også de svakeste og minst ansette, bærer et usynlig, guddommelig stempel på sin panne.
Derfor skal fellesskapet forsvare den enkelte mot overgriperen. Derfor skal i Oslo Tinghus hvert navn på de myrdede nevnes i rettsalen. Deres skuddskader skal beskrives. Det må være forferdelig å høre for dem som er direkte berørt. Men det må være slik for ofrenes skyld, for menneskeverdets skyld.
Men også morderen har et menneskeverd. Den aktelse han ikke har andre skal vi vise ham. Derfor skal han ikke slås i hjel. Men han skal stilles for retten og få sin straff. Han skal få legge fram sin sak, og alt som eventuelt måtte tjene til hans forsvar skal nevnes. Men så skal han også, nettopp fordi han har sitt menneskeverd, dømmes ut fra det han har gjort. Ikke øye for øye og tann for tann, men så strengt som loven gir mulighet til – slik at de mange pårørende og de mange skadde og berørte, kan kjenne at deres sak er blitt hørt og ivaretatt, og slik få hjelp til å ga videre
ONDSKAPEN
Det er umulig å snakke om denne tragedien uten å nevne ordet ondskap. I siste instans, bakenfor alt som måtte være av ideologi, var det ren og svart ondskap som utfoldet seg den 22. juli. Det er et ord som virker fremmed i et samfunn som er vant til å beskrive avvikende fenomener enten i form av diagnoser eller ved hjelp av sosiale forklaringer. Typisk er i så måte spørsmålet om hans tilregnelighet, samt hans barndom og oppvekst. Slike spørsmål er legitime å stille, og nødvendige. Men ikke tilstrekkelige.
Det blir en rest til overs, som går utover enhver rimelig forklaring: Ondskapen. Som kristne vet vi at den finnes. Mennesket er en arena for kamp, ikke bare mellom ideologier og tankemodeller, men mellom åndsmakter: Den gode Gud mot Den onde fiende. Ingen unngår å stå under innflytelse fra noen av disse stridende partene.
Ondskapen kan ikke forklares, men den er der. La oss ikke ha noen illusjoner om annet. Derfor må den også bekjempes. Det er en kamp med gode utsikter til seier! Vi har akkurat feiret påske og vi skal snart synge påskesalmen av Johan Nordahl Brun: Jesus lever graven brast. I påsken skjedde vendepunktet: Gud beseiret fienden ved hans egne våpen, ved å la Jesus gjennomgå tortur og en brutal død.
Den tomme graven er pantet på vår seier. Korskirken og alle kirker er bygget i troen på at Jesus vant og jeg har vunnet! Mer enn noe annet vil kirken – nettopp i denne tid – peke på påskens budskap som det aller mest relevante svar på de spørsmål som vi alle stiller etter 22. juli.
Det er ikke et svar som først og fremst handler om logikk og filosofi, men om historie. Gud er ikke passiv tilskuer til verdens ondskap. Han bekjemper den daglig gjennom mennesker av god vilje, enten de tror på ham eller ikke. Men den avgjørende kampen har allerede funnet sted i Jerusalem for snart 2000 år siden. Vi lever i håpet om at en dag skal den seieren bli synlig over alt og for alle!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar