I går var jeg på før-premiere på den norske filmen “Gunnar goes God”. Den handler om Gunnar som er midt i livet og i bunn og grunn finner tilværelsen overfladisk og tom. En dag får han se bilder av noen munker som lever i et kloster i Egypts ørken. Disse ansiktene har en renhet og en dybde som han ikke kjenner til selv, men som han fascineres av. Derfor drar han og resten av filmteamet ut på reise for å besøke disse munkene. Mer av handlingen skal ikke røpes her; bare at reisen lar dem møte en livsform som både er helt hinsides det vanlige og som oppleves som umulig, men som samtidig setter noe i bevegelse.
Norsk films forhold til Gud og religion er en studie verd. Ikke sjelden har filmene vært preget av et kulturradikalt paradigme der alt som smaker av gudstro blir fremstilt som undertrykkende og livsfornektende. Et typisk eksempel er Berit Nesheims film “Søndagsengler” fra 1996. I senere år har vi imidlertid merket andre signaler, eksempelvis gjennom Erik Poppes “Hawaii Oslo” fra 2004 og “De usynlige” fra 2007. Her fremstilles religionen på en mer åpen måte, kanskje til og med som en positiv om enn ikke uproblematisk mulighet.
I et postmoderne kulturklima merkes en ny og større åpenhet for fenomener som ikke lar seg fange i rasjonelle begreper. Mange søker mot religionens og åndelighetens mangslungne verden, eksempelvis ved å besøke “Alternativmessen” og liknende arrangementer. Men denne interessen fører ikke nødvendigvis til økt tilstrømning til tradisjonell norsk religion, representert ved den kristne kirke.
Hvorvidt en religion er objektivt sann eller ikke, oppleves i dag ikke like vesentlig som for tidligere generasjoner. Mange er mer opptatt av den subjektive effekten som religion kan ha for den enkeltes følelser, sinn og kropp. Det hellige har en egen kraft som er fremmed men som likevel virker lokkende både på Gunnar og adskillig flere med ham.
“Gunnar goes God” er en utfordring og en mulighet for kirken til å komme i kontakt med søkende mennesker. I rammen av en kristen livstolkning viser filmen etter min mening at hullet etter Gud ikke kan fylles med noe annet enn, ja nettopp: Gud. Filmen selv trekker imidlertid ikke denne konsekvensen. Gunnar finner ikke fram til en kristen tro. Men hans uro er sann og peker mot en større virkelighet.
I et kristent perspektiv vil verken forbruk, nytelse, karriere eller hva annet man jager etter, i siste instans kunne være på høyde med hjertets lengsel. Filmen kan sees som en aktualisering av Augustins nesten 1600 år gamle bekjennelse: “Du har skapt oss til deg, Herre, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.” Gunnars uro er sunn, selv om den oppleves som ubekvem. Både til troende og tvilende sjeler er min oppfordring: Slipp det du har i hendene og løp på kino!
