mandag 17. oktober 2011

BREV TIL BYSTYRET ANG. PAPIRLØSES RETTIGHETER

Til ordfører Gunnar Bakke, byrådsleder Monica Mæland og partienes gruppeledere i bystyret!

For tiden sitter 15 asylsøkere fra Iran og Afghanistan i kirkeasyl i Johanneskirken. De fleste av disse er såkalt "papirløse" som har fått avslag på sin søknad om opphold men ennå ikke har forlatt landet, enten fordi de ikke kan returneres på det nåværende tidspunkt eller fordi de frykter for sitt liv hvis de blir returnert.

Kirkeasylet medfører at disse menneskene har kommet i en krevende situasjon. Det samme gjelder også for menigheten. Kirkeasylet er ikke opprettet på kirkens initiativ men oppsto fordi asylsøkerne gikk inn i kirken etter gudstjenesten 9. oktober, og nektet å gå ut igjen. Så lenge politiet ikke griper inn, har vi dermed de facto et kirkeasyl som vi må forholde oss til enten vi vil eller ikke. Men vår holdning i kirken er at dette kirkeasylet snarest bør avvikles. Flere ganger har jeg da også offentlig hevdet at kirkeasylet ikke kan være en tjenlig vei å gå for å endre enkeltvedtak i forvaltningen av norsk asylpolitikk. Kirken har verken mandat eller kompetanse til å gå inn og overprøve lovlige fattede vedtak i slike saker.

Uavhengig av det pågående kirkeasylet her i byen, har saken imidlertid også en mer generell menneskerettslig og politisk side som handler om de papirløses manglende rettigheter i Norge. Den norske kirke har i lengre tid engasjert seg for deres sak. Eksempelvis vedtok Bispemøtet i januar i år en uttalelse med tittelen: "Det handler om menneskeverd". Denne vedlegges.

Jeg er kjent med at Bystyret på sitt neste møte får til behandling en interpellasjon om dette saksfeltet. Den foreslåtte ordlyden i vedtaket kan sikkert endres. Hovedsaken for meg er imidlertid å uttrykke et ønske om at bystyret kan samle seg om en uttalelse som oppfordrer våre sentrale myndigheter til å foreta en ny gjennomgang av de papirløses situasjon i Norge, og treffe nødvendige tiltak for å bedre denne.

Anliggendet bak denne interpellasjonen handler om grunnleggende omsorg for medmennesker i en fortvilet situasjon. Jeg både håper og tror at dette vil være en sak som kan samle bred støtte hos byens politikere, slik det tidligere har skjedd i Stavanger og Trondheim.


Vennlig hilsen
Halvor Nordhaug
Biskop i Bjørgvin

torsdag 13. oktober 2011

HVA ER ET KIRKEASYL?

I Johanneskirken i Bergen har 15 asylsøkere gått i kirkeasyl, fordi de har fått avslag på sin søknad om opphold i Norge. Men hva er egentlig kirkeasylet?

Ordet ”asyl” kan oversettes med ”beskyttelse” eller ”tilflukt”. Vi kjenner det fra helsevesenet i tidligere tider, og i vår tid fra flyktningers rett til opphold i et annet land. Det spesielle med kirkeasylet er at det ikke er en lovfestet ordning. Det hviler på en forestilling om at kirken (eventuelt en moské, synagoge, tempel eller tilsvarende) er et hellig rom der fysisk maktanvendelse vil krenke rommets karakter. Derfor finner vi da også rett innenfor inngangsdøren i kirken ”våpenhuset” hvor man i gammel tid satte fra seg sverd og spyd.

I kirkens historie har kirkeasylet til tider spilt en viktig rolle, særlig i situasjoner hvor mange har vært på flukt fra tyranners vilkårlige maktbruk. Tilsvarende finner vi for øvrig også i andre kulturer. Etter reformasjonen har vi svært få tilfeller av kirkeasyl i Norge. Men i 1993 skjedde noe nytt: Hundrevis av mennesker, hovedsakelig kosovoalbanere, søkte tilflukt i norske kirkehus. De skulle returneres til Kosovo, men fryktet for sin sikkerhet. Og nå satt de der i kirken. Hva nå?

Menighetene hadde ikke mye valg: De må få mat og seng! Dette sto for de fleste som noe selvsagt ut fra et medmenneskelig og kristent ståsted. Flere valgte i tillegg å engasjere seg for asylsøkernes sak overfor myndigheter og media. Som kapellan i Ås menighet, der vi hadde flere i kirkeasyl, var jeg selv en av dem.

Også myndighetene var usikre på hvordan situasjonen skulle håndteres. Skulle man hente asylsøkerne ut? Justisminister Grethe Faremo skapte avklaring da hun 5. juli 1993 sendte ut et skriv til alle landets politimestere. Her sto blant annet følgende: ”Av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet. Tilsvarende vil i utgangspunktet gjelde hvis asylsøkere har søkt tilflukt i kirkebygg tilhørende trosretninger utenfor Den norske kirke”.

Regjeringen respekterte dermed kirkeasylet ”som hovedregel”. Hittil har vi ikke sett noe unntak fra denne regelen hos oss i Norge. (Men det har skjedd i Danmark.) Regjeringens linje var ikke juridisk nødvendig men moralsk og politisk klok. Dersom politiet skulle slepe asylsøkere ut av kirken, ville det trolig skape sterke reaksjoner og krenke folks følelse av hva som passer seg i dette rommet. Når enkelte politikere i dag tar til orde for å sende politiet inn i kirkene og bære folk ut, vitner dette om manglende forståelse og respekt for kirkehusets egenart. Voldsanvendelse i kirkerommet kan imidlertid bli nødvendig i helt spesielle tilfeller, for eksempel i møte med bevæpnede forbrytere.

Hvem ”oppretter” et kirkeasyl? Det gjør de som går inn i rommet, men også styresmaktene. Når politiet av respekt for kirkerommets karakter unnlater å gjøre hva man ellers ville ha gjort, nemlig å gripe inn overfor asylsøkerne, er kirkeasylet et faktum. Det er altså ikke slik at kirken eller menigheten oppretter et kirkeasyl, og fra kirkens side bør vi unngå å formulere oss slik at dette inntrykket kan skapes.

Noen ganger har et menighetsråd eller et kirkelig fellesråd mottart en henvendelse om kirkeasyl, og så behandlet dette som en sak, for deretter å låse opp kirkedøren. Det er en uheldig prosedyre fordi menigheten slik gjør seg til ansvarlig ”arrangør” av kirkeasylet. Et kirkeasyl er ikke noe man innvilger eller legger til rette for på forhånd. Men dersom noen går inn i en åpen kirke og nekter å gå ut, da har menigheten fått et kirkeasyl i fanget, og må handle ut fra kristen nestekjærlighet og realistisk omsorg for mennesker i nød. Dersom det foreligger et endelig vedtak om utreise, må også menighetens folk forholde seg til det. Ingen bør skape urealistiske forventninger som i verste fall kan føre til et kirkeasyl som strekker seg over år, skaper frustrasjon og lidelse, og likevel ender med utreise.

Men når dette er sagt, må det understrekes at Kirken alltid skal og bør opptre som forsvarer av mennesker i nød. Jesus sa som kjent at vi skal gjøre mot andre som vi vil at de skal gjøre mot oss. Etter min vurdering er det naturlig at kirkelige organer engasjerer seg for en asylpolitikk der tvilen i større grad enn tilfellet er i dag kommer asylsøkerne til gode. For få mennesker gis opphold i Norge på humanitært grunnlag. Mange fattige land i sør tar imot forholdsvis langt flere mennesker som er på flukt fra krigshandlinger enn det vi gjør hos oss. Kristne kirker må være et talerør for større barmhjertighet og mer global bevissthet på dette feltet. Men et slikt engasjement er noe annet enn kirkeasylet og bør ikke blandes sammen med dette.

Når det gjelder enkeltmenneskers skjebne, så har Kirken ingen egen ekspertise og heller ikke noe mandat som tilsier at vi kan overprøve statlige myndigheters vedtak. Asylpolitikk krever innsikt i lovverket og kunnskap om forholdene i asylsøkernes hjemland, og her trenger man å høre mer enn asylsøkernes egen versjon for å kunne danne seg et riktig bilde. Videre veier hensynet til rettferdighet og likebehandling av asylsøkere tungt. Alt dette krever en oversikt som vanlige godtfolk ikke kan ha, men som vi må tro at de rette myndigheter besitter.

Det er all grunn til å ha tillit til saksbehandlerne som tar stilling til de enkelte asylsaker. Men ingen er ufeilbarlig. En feilvurdering kan vise seg å bli katastrofal ved at folk enten mister livet eller utsettes for tortur ved hjemreise. Dersom vi møter et medmenneske, det være seg i kirkeasyl eller andre steder, som vi blir overbevist om faktisk risikerer død eller grove overgrep ved retur til hjemlandet, oppstår et etisk dilemma. I akutte tilfeller kan vi bli tvunget til sivil ulydighet ved å bidra til at politiet ikke får lagt hånd på folk som gjemmer seg i kirkeasyl eller et annet sted. Å hevde noe annet, er å opphøye staten til en ufeilbarlig instans som i alle tilfelle skal adlydes blindt. En slik tankegang strider mot naturretten og det ansvar en hver av oss har for egne handlinger, slik dette kom til uttrykk i Nürnberg-prosessen i 1945-49.

Kanskje kan kirkeasylet betraktes som et viktig fenomen i et sivilisert samfunn nettopp fordi det viser at ingen makt bør være ubegrenset. Kirken oppretter ikke kirkeasyl, men kan noen ganger få det i fanget, og må da agere både ut fra kristen nestekjærlighet og respekt for lovlig fattede vedtak. Dilemmaet oppstår når disse to hensynene drar i hver sin retning. Noen ganger må man lyde Gud mer enn mennesker - for menneskers skyld.

søndag 21. august 2011

Dialogens vei - appell på Torgalmenningen 21. august

Vi trodde ikke det kunne skje det som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli, ikke her hos oss. Vi trodde, og hadde vel grunn til å tro, at vi var en fredens øy i en ellers urolig verden. Slik var det altså ikke.

Hva foregikk egentlig inne i hodet til Anders Behring Breivik? Vi vet det ikke. Men han hadde åpenbart en forskrudd forestilling om at det var kristendommens og den kristne kulturens sak han skulle fremme. Han kan ikke ha brukt mye tid på å lese i Det nye testamente. Allerede på femte side sier Jesus: “Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn”.

Vi er i dag samlet på denne nasjonale minnedagen på tvers av ulike religioner og livssyn. Slik vil vi markere at uenighet om religion og tro aldri må slå over i fremmedhat og vold.

Det flerkulturelle og flerreligiøse Norge har vært her lenge og det er kommet for å bli. La meg si det høyt og tydelig: Det er ingen ting å være redd for!

Muslimer tror annerledes enn det vi tradisjonelt har vært vant til i Norge. De har andre skikker hva angår mat og kanskje også omgangsformer. Noen av dem kler seg også annerledes. Slik kan oppleves provoserende for noen, i hvert fall så lenge det er på avstand. Det fremmede skaper lett frykt.

Men der mennesker møtes og snakker sammen og deler erfaringer og oppfatninger med hverandre, der kan fiendebildene smuldre opp.

Jeg tror på dialog. Den kan skje på mange måter. Det enkleste er gjerne at folk som har noen møtepunkter i hverdagen, slik som naboer eller kolleger, inviterer hverandre inn og drikker te eller kaffe sammen. (Særlig kaffe er noe som både kristne og muslimer her til lands setter pris på.) I stedet for å leve ved siden av hverandre kan vi begynne å leve sammen.

Vi som er religiøse ledere har et særlig ansvar for dialogen. Jeg vil gjerne medvirke til at vi i Bergen kan få et offisielt forum for dialog på tvers av livssyn. Her kan vi føre en samtale om hva vi tror og hvordan vi lever. En slik dialog vil helt sikkert ikke føre til full enighet, men den vil føre til mer forståelse og mindre frykt.

I denne dialogen må vi også samtale om hvordan vi lever som troende i et sekulært samfunn med full ytringsfrihet både for oss som troende og dem som vil kritisere vår tro, kanskje attpåtil på en måte som er vi opplever som krenkende. Slik kan vi forhindre at en spenningsfylt konflikt, der religion er en del av bildet, skal slå over i vold og ødeleggelse.

Hvordan kan vi hedre deres minne som døde 22. juli? Vi kan ta vare på denne nye erfaringen av fellesskap i Norge, vårt lille land, og sørge for at det vi har opplevd disse dagene og opplever sammen her på Torgalmenningen i dag, ikke blir en forbigående stemningsbølge, men følges opp av mer åpenhet, mer kontakt og mer dialog.

La Anders Behring Breivik bli den siste her i landet som trodde han kunne fremme troens sak med sprengstoff og kuler!

Salige er de som skaper fred!

fredag 12. august 2011

Tanker etter 22. juli

Ingen er så trygg i fare?



Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet.

Herren selv vil sine berge,
Han er deres skjold og verge.
Over dem han seg forbarmer,
bærer dem på faderarmer.



Jeg har alltid vært glad i denne sangen. Den vitner om en enkel og sterk tro på Guds omsorg. Men jeg kjenner det vanskelig å lese disse linjene nå etter den grusomme dagen 22. juli. De var jo ikke trygge i fare, verken på Utøya eller i Regjeringskvartalet. For første gang siden krigen fikk vi i Norge oppleve det som daglig skjer mange andre steder i verden: Terroren rammer blindt og tar uskyldige liv.

Det som hendte denne dagen er ubegripelig, meningsløst og urettferdig! Den som tror på Gud møter her i ren form Det ondes problem: Hvordan kunne Gud tillate dette?

Jeg har ikke alle svarene. Men jeg tror at Gud ville ta vare på dem som var i fare 22. juli. Han hadde jo gitt dem livet og vernet dem fram til denne dagen. De var hans elskede barn.

Men Gud har gitt oss mennesker stor frihet og stort ansvar. Slik har Gud satt grenser for sin egen makt, og de grensene holder Han seg innenfor.  En av oss brukte friheten forferdelig og ubegripelig galt denne dagen. For det må og skal han stå til ansvar.

Noen har opplevd at det er blitt vanskeligere å tro på Gud etter dette. Det kan jeg forstå, dersom man tror at Gud står bak alt som skjer. Men jeg tror ikke det er slik. Det er ikke Gud som sender det vonde, men Han har gitt oss rom og frihet til å hjelpe men også til å skade hverandre. 

Samtidig verner Gud oss mot ondskapen. Det gjør Han dag etter dag uten at vi nødvendigvis merker det eller tenker over det. Når ulykker og grusomheter inntreffer, protesterer vi og anklager Gud. For det skal ikke være slik, tenker vi. Og det er ikke slik, som regel. Gud som har gitt oss livet, holder det oppe.

Jeg er overbevist om at det er mange farer som Gud i det skjulte verner oss mot. Men Guds vern kan også være lett å få øye på: Når vi tar vare på og bryr oss om hverandre, er det Gud som er på ferde. Mange ble da også berget i faren av gode hjelpere ved Utøya. Jeg tror at det var Gud som hjalp gjennom disse.

30. mai opplevde jeg noe stort: Jeg ble bestefar til lille Iver. Det er utrolig fint og samtidig veldig skummelt å holde et nyfødt spedbarn i hendene. Iver er helt avhengig av at noen er der og tar vare på ham. Det gjør moren og faren hans, og de gjør det på Guds vegne. Gjennom mors bryst gir Gud mat til Iver; og på fars hender blir Iver båret av Gud og kan være trygg. Gjennom å se på Iver og hans foreldre lærer jeg noe om at Gud passer på oss ved at vi tar vare på hverandre. Så la oss gjøre det, og tro at Gud går med oss.

Vi kan selv bli en del av svaret på Det ondes problem. Vel så viktig som å spørre hvor Gud var 22. juli, er å spørre: Hvor er jeg etter 22. juli?

Vi vil ta vare på,
skjønnheten varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!                                                               

(Nordahl Grieg: Til ungdommen)

torsdag 5. mai 2011

UMULIG KIRKEORDNING

Tidligere eksp.sjef i Kirkedepartementet, Ole Hermann Fisknes, sier i Vårt Land 5. mai at Stortingets kirkeforlik fra 2008 legger opp til en ordning som prinsipielt er umulig, fordi kirken skal styres av en sekulær stat. Han har rett! Kirkeforliket var et politisk kompromiss som ikke kan bli stående veldig lenge etter 2013. Kirken må snarest mulig bli eget rettssubjekt og fri herre i eget hus!!

Når Kirkeforliket likevel ble mottatt med glede, til tross for at det prinsipielt er svært problematisk, tror jeg det skyldes to grunner:
1) Det viktigste for kirken var å få rett til selv å utnevne biskoper og proster, og det har Kirkeforliket sikret. 
2) Kirkens ledere innså at det ikke var mulig å få til en ideell ordning i første omgang, og at dette kompromisset var den eneste måte å komme i gang med å avvikle dagens statskirkeordning.

Les mer om Kireforliket her:
 http://www.religionsfrihet.no/index.php/artikler/39-artikler/46-kirkeforlik

onsdag 20. april 2011

PÅSKEBUDSKAP FRA JAPAN

I dagens utgave av Bergensavisen (BA) leser vi om misjonærekteparet Anniken og Akira Moris handlinger etter tsunamien i Japan. De ble igjen i et svært farlig område for å hjelpe dem som var rammet. I en kommentar til avisen sier jeg at det de gjorde, passer godt inn i påskens budskap. I påsken gir Jesus sitt liv for å frelse sine venner. Ekteparet Moris satte sine egne liv på spill for å redde sine medmennesker. Slik blir det de gjorde en veiviser inn mot påskens evangelium. På samme måte kan vi alle, selv om vi lever under mindre dramatiske forhold, gi avkall på noe av vårt eget for å hjelpe andre.

fredag 15. april 2011

Hvorfor gå til gudstjeneste?

I går la jeg ned grunnstein til Ytrebygda kirke i Fana. Teksten var Jesu inntog i Jerusalem der han møtes med hyllesten: "Hosianna". Herfra går en linje til Bjørgvins visjon: "Sammen vil vi ære Den treenige Gud". Dette er gudstjenestens ytterste begrunnelse: Ikke mitt utbytte - men Guds ære.
Det er paradoksalt, men min erfaring er at hvis jeg fokuserer på min egen opplevelse av hva som er bra og dårlig, blir mitt utbytte av gudstjenesten magert. Hvis jeg derimot tenker at mitt utbytte ikke er så farlig, men at det vitkige er å være der for å være der, og gi Gud den ære Gud skal ha, da har jeg størst utbytte  av gudstjenesten.
Her er en lenke til grunnsteinnedleggelsen i Ytrebygda: http://www.kirken.no/bjorgvin/nyhet.cfm?nyhetid=341614

torsdag 10. februar 2011

GUNNAR GOES GOD


I går var jeg på før-premiere på den norske filmen “Gunnar goes God”. Den handler om Gunnar som er midt i livet og i bunn og grunn finner tilværelsen overfladisk og tom. En dag får han se bilder av noen munker som lever i et kloster i Egypts ørken. Disse ansiktene har en renhet og en dybde som han ikke kjenner til selv, men som han fascineres av. Derfor drar han og resten av filmteamet ut på reise for å besøke disse munkene. Mer av handlingen skal ikke røpes her; bare at reisen lar dem møte en livsform som både er helt hinsides det vanlige og som oppleves som umulig, men som samtidig setter noe i bevegelse.

Norsk films forhold til Gud og religion er en studie verd. Ikke sjelden har filmene vært preget av et kulturradikalt paradigme der alt som smaker av gudstro blir fremstilt som undertrykkende og livsfornektende. Et typisk eksempel er Berit Nesheims film “Søndagsengler” fra 1996. I senere år har vi imidlertid merket andre signaler, eksempelvis gjennom Erik Poppes “Hawaii Oslo” fra 2004 og “De usynlige” fra 2007. Her fremstilles religionen på en mer åpen måte, kanskje til og med som en positiv om enn ikke uproblematisk mulighet.

I et postmoderne kulturklima merkes en ny og større åpenhet for fenomener som ikke lar seg fange i rasjonelle begreper. Mange søker mot religionens og åndelighetens mangslungne verden, eksempelvis ved å besøke “Alternativmessen” og liknende arrangementer.  Men denne interessen fører ikke nødvendigvis til økt tilstrømning til tradisjonell norsk religion, representert ved den kristne kirke.

Hvorvidt en religion er objektivt sann eller ikke, oppleves i dag ikke like vesentlig som for tidligere generasjoner. Mange er mer opptatt av den subjektive effekten som religion kan ha for den enkeltes følelser, sinn og kropp. Det hellige har en egen kraft som er fremmed men som likevel virker lokkende både på Gunnar og adskillig flere med ham.

“Gunnar goes God” er en utfordring og en mulighet for kirken til å komme i kontakt med søkende mennesker. I rammen av en kristen livstolkning viser filmen etter min mening at hullet etter Gud ikke kan fylles med noe annet enn, ja nettopp: Gud. Filmen selv trekker imidlertid ikke denne konsekvensen. Gunnar finner ikke fram til en kristen tro. Men hans uro er sann og peker mot en større virkelighet.
I et kristent perspektiv vil verken forbruk, nytelse, karriere eller hva annet man jager etter, i siste instans kunne være på høyde med hjertets lengsel. Filmen kan sees som en aktualisering av Augustins nesten 1600 år gamle bekjennelse: “Du har skapt oss til deg, Herre, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.”  Gunnars uro er sunn, selv om den oppleves som ubekvem.  Både til troende og tvilende sjeler er min oppfordring: Slipp det du har i hendene og løp på kino!

onsdag 2. februar 2011

RELIGIONSDIALOG??

Mandag kveld deltok jeg på et møte om dialog i Islamsk kultursenter her i Bergen. I mitt innlegg understreket jeg at dialog mellom religioner er nødvendig for å motvirke unødvendig konflikt i samfunnet. De avgjørende konfliktlinjer i verden i dag handler trolig om møtet mellom den såkalt "kristne" og "muslimske" verden. Videre pekte jeg på at både kristne og muslimer må lære seg å leve i et samfunn som tillater krenkende og blasfemiske uttalelser om religion. Det er ytringsfrihetens pris. Det er en utfordring for muslimer i dag, slik det før har vært for kristne, å akseptere at religionen ikke kan bestemme over det offentlig rom i samfunnet. Å leve som religiøse mennesker i et pluralistisk samfunn er kanskje det viktigste temafelt i en fremtidig dialog. 

I løpet av de nærmeste to årene håper jeg vi har en kristen-muslimsk dialoggruppe også her i Bergen, slik man lenge har hatt det i Oslo. Kjennskap til hverandre er en forutsetning for respekt. Noen er engstelige for dialog fordi de frykter at i dialogens rom blir alle meninger sett på som like gode. Det er etter min mening en misforståelse. Som kristne vil vi være tydelige på vårt ståsted. Selvsagt skal vi forkynne evangeliet om Kristus også til muslimer. Men da må vi vite hva og hvem vi snakker om.

torsdag 6. januar 2011

Einar Gelius - et symbol?

I går hadde Aftenpostens lesere mulighet til en nettprat med Einar Gelius
Les nettpraten her:
Aftenpostens nettprat med Gelius

Journalist Alf Gjøsund i Vårt Land har analysert innleggene og trukket følgende konklusjon:
 "Det er en tendens at de kritiske i stor grad er spesifikke i sin kritikk, mens de støttende formulerer seg mer generelt."
Les her om Gjøsunds analyse

Dersom Gjøsund har rett, er det et ikke helt overraskende resultat. De som støtter Gelius hargjort ham til et symbol for en åpen og inkluderende folkekirke.  Slik ser han for øvrig også seg selv.

Det er interessant med slike symboler. Jeg tror de kan fungere som en slags garantister for at det er plass for alle i kirken. Når noen får en slik symbolfunksjon trenger man ikke bry seg særlig om det vedkommende faktisk har skrevet og sagt. For Gelius sitt vedkommende vil det neppe være en udelt fordel dersom hans støttespillere i større grad forholdt seg til hans gjøren og laden i skrift og tale.

søndag 2. januar 2011

HOLISTISK FORBUNDS DOGMER

HOLISTISK FORBUND presenterer seg i dag i Aftenposten, og går inn for et åpent livssyn uten dogmer. Samtidig sies det at "kjernen i alle religioner er den samme".  Men hvor har man det fra at alle religioner har felles kjerne? Hva er i så fall den? Her viser holistene at de har sine dogmer de også, i likhet med alle andre livvsyn - inkludert Humanetisk Forbund