mandag 11. februar 2013

Kirken og samlivsetikken



Samlivsutvalget leverte sin innstilling mandag 11. februar. Alle er enige om at ekteskapet er den beste ramme for seksuelt samliv, fordi det bedre enn samboskapet legger til rette for trofasthet og bedre tar vare på den som måtte være den svakere part i samlivet. Vi er også enige om at etikken selvsagt ikke bare kan forholde seg til et samlivs juridiske og sosiale innramming, men også må legge avgjørende vekt på selve innholdet i samlivet. Her har mange samboskap kvaliteter som flere ekteskap mangler. Men kjærligheten trenger også form og rammer, ikke minst når barna kommer, og her er ekteskapet klart den beste ordning. Utvalgets flertall ønsker da også at kirken skal fortsette den nåværende linje som forutsetter at ordinerte og vigslede medarbeidere (prest, kateket, diakon og kantor) skal ordne sine samliv i ekteskap og ikke være samboere.


I spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede ekteskap er utvalget delt. Likevel er ikke drøftelsen om homofili uten nyanser. Selv tilhører jeg mindretallet som ikke kan anbefale at kirken skal vie eller velsigne likekjønnede par. Det betyr likevel ikke at jeg er blant dem som klippefast mener at alt som angår homofili er entydig avgjort i Guds ord. Om vi fokuserer på Det nye testamente og Paulus, så er det ikke opplagt at apostelen på dette området i ett og alt så for seg det samme som vi i dag gjør. Kjente han til homofili som en legning med mulighet for de samme opplevelser av forelskelse og kjærlighet som heterofile? Om dette sier utvalget oppsummerende følgende: «Det er forholdsvis sannsynlig at det Paulus skriver om langt på vei er noe annet enn det som vi forholder oss til i dag når temaet er homoseksualitet og homofili. Men vi kan ikke beskrive hvor omfattende ulikhetene mellom hans forståelse og vår måtte være. Dette er en utfordring for oss når vi skal tolke og gjøre bruk av disse tekstene i normativ sammenheng.»

Selv de av oss som ikke ønsker kirkelig vigsel eller en liturgi for velsignelse av likekjønnede par, mener derfor at kristne i dag har «grunnlag for å kunne konkludere mindre entydig enn det Paulus gjør i spørsmålet om homofilt samliv».  Vi viser til Jesu ord om nestekjærlighetsbudet, og den praksis han selv legger for dagen i omgang med sabbatsbudene. Vi anlegger også et allmenetisk perspektiv der en må spørre hvorvidt en selv ville ha ønsket eller maktet å være henvist til å leve alene.



Kirken skal kommunisere hva som er Guds skapervilje for seksualiteten, men må ta høyde for at man i livets landskaper ikke alltid kan følge hovedkursen uten å ende opp i ulykke. Når noen av oss i utvalget likevel ikke går inn for kirkelig vielse av homofile par, er det fordi likekjønnede ekteskap bryter med den grunnleggende skapelsesteologiske forståelse som vi finner i hele Bibelen, og som kirken må legge til grunn for sine liturgiske ordninger. Her settes fullt seksuelt samliv inn i en ramme av forpliktende samliv mellom kvinne og mann.


Dette ette samsvarer med fundamentale biologiske og sosiale forhold som har å gjøre med forutsetningene for slektens videreføring og med familien. Homofilt og heterofilt samliv er ulike og bør vurderes og behandles ulikt. Dette bør da også kirken formidle, særlig overfor ungdom, der noen kan oppleve usikkerhet om egen legning. Vår norske ekteskapslov kommuniserer imidlertid at homo og hetero er like kurant, og ser bort fra alle forskjeller knyttet til biologi, seksualitet og forplantning. En slik ordning bør kirken på teologisk grunnlag ikke medvirke til å inngå. Den bør heller ikke vedta liturgier for å velsigne likekjønnede ekteskap som er inngått borgerlig.


Utvalgets innstilling skal nå behandles videre i kirken. Her blir det trolig lagt opp til en omfattende høring. En avgjørelse om kirkens holdning til likekjønnede ekteskap vil neppe kunne bli fattet før på Kirkemøtet i 2015. Uansett utfall av denne prosessen er det min mening at spørsmålet om homofilt samliv ikke bør tillegges kirkesplittende karakter.



Halvor Nordhaug

Biskop i Bjørgvin