Samlivsutvalget
leverte sin innstilling mandag 11. februar. Alle er enige om at ekteskapet er den beste
ramme for seksuelt samliv, fordi det bedre enn samboskapet legger til rette for
trofasthet og bedre tar vare på den som måtte være den svakere part i samlivet.
Vi er også enige om at etikken selvsagt ikke bare kan forholde seg til et
samlivs juridiske og sosiale innramming, men også må legge avgjørende vekt på
selve innholdet i samlivet. Her har mange samboskap kvaliteter som flere ekteskap
mangler. Men kjærligheten trenger også form og rammer, ikke minst når barna
kommer, og her er ekteskapet klart den beste ordning. Utvalgets flertall ønsker
da også at kirken skal fortsette den nåværende linje som forutsetter at
ordinerte og vigslede medarbeidere (prest, kateket, diakon og kantor) skal
ordne sine samliv i ekteskap og ikke være samboere.
I
spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede ekteskap er utvalget delt.
Likevel er ikke drøftelsen om homofili uten nyanser. Selv tilhører jeg mindretallet
som ikke kan anbefale at kirken skal vie eller velsigne likekjønnede par. Det
betyr likevel ikke at jeg er blant dem som klippefast mener at alt som angår homofili
er entydig avgjort i Guds ord. Om vi fokuserer på Det nye testamente og Paulus,
så er det ikke opplagt at apostelen på dette området i ett og alt så for seg
det samme som vi i dag gjør. Kjente han til homofili som en legning med
mulighet for de samme opplevelser av forelskelse og kjærlighet som heterofile?
Om dette sier utvalget oppsummerende følgende: «Det er forholdsvis sannsynlig
at det Paulus skriver om langt på vei er noe annet enn det som vi forholder oss
til i dag når temaet er homoseksualitet og homofili. Men vi kan ikke beskrive
hvor omfattende ulikhetene mellom hans forståelse og vår måtte være. Dette er
en utfordring for oss når vi skal tolke og gjøre bruk av disse tekstene i
normativ sammenheng.»
Selv de av oss som
ikke ønsker kirkelig vigsel eller en liturgi for velsignelse av likekjønnede
par, mener derfor at kristne i dag har «grunnlag for å kunne konkludere mindre
entydig enn det Paulus gjør i spørsmålet om homofilt samliv». Vi viser til Jesu ord om
nestekjærlighetsbudet, og den praksis han selv legger for dagen i omgang med
sabbatsbudene. Vi anlegger også et allmenetisk perspektiv der en må spørre
hvorvidt en selv ville ha ønsket eller maktet å være henvist til å leve alene.
Kirken skal kommunisere
hva som er Guds skapervilje for seksualiteten, men må ta høyde for at man i
livets landskaper ikke alltid kan følge hovedkursen uten å ende opp i ulykke. Når
noen av oss i utvalget likevel ikke går inn for kirkelig vielse av homofile
par, er det fordi likekjønnede ekteskap bryter med den grunnleggende
skapelsesteologiske forståelse som vi finner i hele Bibelen, og som kirken må
legge til grunn for sine liturgiske ordninger. Her settes fullt seksuelt samliv
inn i en ramme av forpliktende samliv mellom kvinne og mann.
Dette ette samsvarer
med fundamentale biologiske og sosiale forhold som har å gjøre med
forutsetningene for slektens videreføring og med familien. Homofilt og
heterofilt samliv er ulike og bør vurderes og behandles ulikt. Dette bør da
også kirken formidle, særlig overfor ungdom, der noen kan oppleve usikkerhet om
egen legning. Vår norske ekteskapslov kommuniserer imidlertid at homo og hetero
er like kurant, og ser bort fra alle forskjeller knyttet til biologi,
seksualitet og forplantning. En slik ordning bør kirken på teologisk grunnlag ikke
medvirke til å inngå. Den bør heller ikke vedta liturgier for å velsigne
likekjønnede ekteskap som er inngått borgerlig.
Utvalgets innstilling
skal nå behandles videre i kirken. Her blir det trolig lagt opp til en
omfattende høring. En avgjørelse om kirkens holdning til likekjønnede ekteskap
vil neppe kunne bli fattet før på Kirkemøtet i 2015. Uansett utfall av denne
prosessen er det min mening at spørsmålet om homofilt samliv ikke bør tillegges
kirkesplittende karakter.
Halvor Nordhaug
Biskop i Bjørgvin
