Dialogens vei - appell på Torgalmenningen 21. august

Vi trodde ikke det kunne skje det som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli, ikke her hos oss. Vi trodde, og hadde vel grunn til å tro, at vi var en fredens øy i en ellers urolig verden. Slik var det altså ikke.

Hva foregikk egentlig inne i hodet til Anders Behring Breivik? Vi vet det ikke. Men han hadde åpenbart en forskrudd forestilling om at det var kristendommens og den kristne kulturens sak han skulle fremme. Han kan ikke ha brukt mye tid på å lese i Det nye testamente. Allerede på femte side sier Jesus: “Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn”.

Vi er i dag samlet på denne nasjonale minnedagen på tvers av ulike religioner og livssyn. Slik vil vi markere at uenighet om religion og tro aldri må slå over i fremmedhat og vold.

Det flerkulturelle og flerreligiøse Norge har vært her lenge og det er kommet for å bli. La meg si det høyt og tydelig: Det er ingen ting å være redd for!

Muslimer tror annerledes enn det vi tradisjonelt har vært vant til i Norge. De har andre skikker hva angår mat og kanskje også omgangsformer. Noen av dem kler seg også annerledes. Slik kan oppleves provoserende for noen, i hvert fall så lenge det er på avstand. Det fremmede skaper lett frykt.

Men der mennesker møtes og snakker sammen og deler erfaringer og oppfatninger med hverandre, der kan fiendebildene smuldre opp.

Jeg tror på dialog. Den kan skje på mange måter. Det enkleste er gjerne at folk som har noen møtepunkter i hverdagen, slik som naboer eller kolleger, inviterer hverandre inn og drikker te eller kaffe sammen. (Særlig kaffe er noe som både kristne og muslimer her til lands setter pris på.) I stedet for å leve ved siden av hverandre kan vi begynne å leve sammen.

Vi som er religiøse ledere har et særlig ansvar for dialogen. Jeg vil gjerne medvirke til at vi i Bergen kan få et offisielt forum for dialog på tvers av livssyn. Her kan vi føre en samtale om hva vi tror og hvordan vi lever. En slik dialog vil helt sikkert ikke føre til full enighet, men den vil føre til mer forståelse og mindre frykt.

I denne dialogen må vi også samtale om hvordan vi lever som troende i et sekulært samfunn med full ytringsfrihet både for oss som troende og dem som vil kritisere vår tro, kanskje attpåtil på en måte som er vi opplever som krenkende. Slik kan vi forhindre at en spenningsfylt konflikt, der religion er en del av bildet, skal slå over i vold og ødeleggelse.

Hvordan kan vi hedre deres minne som døde 22. juli? Vi kan ta vare på denne nye erfaringen av fellesskap i Norge, vårt lille land, og sørge for at det vi har opplevd disse dagene og opplever sammen her på Torgalmenningen i dag, ikke blir en forbigående stemningsbølge, men følges opp av mer åpenhet, mer kontakt og mer dialog.

La Anders Behring Breivik bli den siste her i landet som trodde han kunne fremme troens sak med sprengstoff og kuler!

Salige er de som skaper fred!

Tanker etter 22. juli

Ingen er så trygg i fare?

Ingen er så trygg i fare

som Guds lille barneskare,

fuglen ei i skjul bak løvet,

stjernen ei høyt over støvet.

Herren selv vil sine berge,

Han er deres skjold og verge.

Over dem han seg forbarmer,

bærer dem på faderarmer.

Jeg har alltid vært glad i denne sangen. Den vitner om en enkel og sterk tro på Guds omsorg. Men jeg kjenner det vanskelig å lese disse linjene nå etter den grusomme dagen 22. juli. De var jo ikke trygge i fare, verken på Utøya eller i Regjeringskvartalet. For første gang siden krigen fikk vi i Norge oppleve det som daglig skjer mange andre steder i verden: Terroren rammer blindt og tar uskyldige liv.

Det som hendte denne dagen er ubegripelig, meningsløst og urettferdig! Den som tror på Gud møter her i ren form Det ondes problem: Hvordan kunne Gud tillate dette?

Jeg har ikke alle svarene. Men jeg tror at Gud ville ta vare på dem som var i fare 22. juli. Han hadde jo gitt dem livet og vernet dem fram til denne dagen. De var hans elskede barn.

Men Gud har gitt oss mennesker stor frihet og stort ansvar. Slik har Gud satt grenser for sin egen makt, og de grensene holder Han seg innenfor.  En av oss brukte friheten forferdelig og ubegripelig galt denne dagen. For det må og skal han stå til ansvar.

Noen har opplevd at det er blitt vanskeligere å tro på Gud etter dette. Det kan jeg forstå, dersom man tror at Gud står bak alt som skjer. Men jeg tror ikke det er slik. Det er ikke Gud som sender det vonde, men Han har gitt oss rom og frihet til å hjelpe men også til å skade hverandre. 

Samtidig verner Gud oss mot ondskapen. Det gjør Han dag etter dag uten at vi nødvendigvis merker det eller tenker over det. Når ulykker og grusomheter inntreffer, protesterer vi og anklager Gud. For det skal ikke være slik, tenker vi. Og det er ikke slik, som regel. Gud som har gitt oss livet, holder det oppe.

Jeg er overbevist om at det er mange farer som Gud i det skjulte verner oss mot. Men Guds vern kan også være lett å få øye på: Når vi tar vare på og bryr oss om hverandre, er det Gud som er på ferde. Mange ble da også berget i faren av gode hjelpere ved Utøya. Jeg tror at det var Gud som hjalp gjennom disse.

30. mai opplevde jeg noe stort: Jeg ble bestefar til lille Iver. Det er utrolig fint og samtidig veldig skummelt å holde et nyfødt spedbarn i hendene. Iver er helt avhengig av at noen er der og tar vare på ham. Det gjør moren og faren hans, og de gjør det på Guds vegne. Gjennom mors bryst gir Gud mat til Iver; og på fars hender blir Iver båret av Gud og kan være trygg. Gjennom å se på Iver og hans foreldre lærer jeg noe om at Gud passer på oss ved at vi tar vare på hverandre. Så la oss gjøre det, og tro at Gud går med oss.

Vi kan selv bli en del av svaret på Det ondes problem. Vel så viktig som å spørre hvor Gud var 22. juli, er å spørre: Hvor er jeg etter 22. juli?

Vi vil ta vare på,

skjønnheten varmen

som om vi bar et barn
varsomt på armen!                                                               

(Nordahl Grieg: Til ungdommen)