Debatten om Den norske kirke som statskirke har pågått med vekslende intensitet siden siste halvdel av 1800-tallet. Dette henger naturligvis sammen med overgangen fra et religiøst enhetlig folkefellesskap til et moderne, pluralistisk samfunn.
Statskirkeordningen reflekterer en tid der alle som sto under Kongens styre samtidig var kirkemedlemmer i den autoriserte lutherske fasong.
- Først i 1845 ble det tillatt for andre kristne å organisere seg i egne trossamfunn («Dissenterloven»).
- Statlige embetsmenn måtte helt fram til 1878 tilhøre Den norske kirke
- Fylkesmenn måtte fram til 1919 være kirkemedlemmer
- Grunnlovsbestemmelsen om at jesuitter «ikke må tåles» ble fjernet i 1956. Først da var full religionsfrihet formelt innført i Norge
Reform av kirkeordningen
I april 2008 skjedde det noe så sjeldent som et under på Stortinget. Det kom i stand et ”kirkeforlik”, der alle de politiske partiene på Stortinget ble enige om å endre Grunnloven slik at retten til å utnevne biskoper og proster overføres fra Kongen (det vil si: Regjeringen/Kirkelig statsråd) til Den norske kirkes egne organer.
Dette vedtaket var først og fremst nødvendig av hensyn til RELIGIONSFRIHETEN
- I DEN NORSKE KIRKE ved at Kirken får rett til å utnevne egne ledere. Det er en elementær rettighet for et trossamfunn, slik det også er fastslått i internasjonalt lovverk om menneskerettighetene.
Jfr. FN’s erklæring fra 1981om “Elimination of All Forms of Intolerance and of Discrimination Based on Religion or Belief”, art. 6 g som slår fast at et trossamfunn selv har rett til å velge sine ledere.
Noen statskirketilhengere (ikke minst politikere) viser til at regjeringen/kirkelig statsråd formelt sett er et kirkelig organ og at det derfor ikke strider mot religionsfriheten at den utnevner kirkelige ledere. Men målt etter allmenne, demokratiske standarder mangler regjeringen/kirkelig statsråd legitimitet da den ikke er sammensatt med basis i et kirkelig men i et politisk valg.
- I SAMFUNNET ved at ett enkelt trossamfunns særstilling i Grunnloven bygges ned. Kravet om at minst halvparten av Regjeringens medlemmer skal tilhøre Den norske kirke (§ 12), avvikles.
Det er imidlertid uenighet om hvorvidt statskirkeordningen egentlig er i konflikt med religionsfriheten. Dersom religionsfrihet betyr at alle trossamfunn har full frihet til å organisere seg og utbre sett budskap, kan statskirkeordningen ikke sies å komme i konflikt med denne.
Saken står imidlertid annerledes dersom religionsfriheten også må innebære en formell likestilling mellom alle trossamfunn, (slik den tolkes f.eks. i USA). I så fall er det ikke bare de nordiske land med statskirker som har et problem, men også andre europeiske land som i en eller annen form har en formell preferanse for ett eller flere kristne trossamfunn (f.eks. Storbritannia, Italia, Hellas og til en viss grad Tyskland)
I sum er det på politisk hold forholdsvis bred enighet i Norge om at statskirkeordningen må avvikles både for samfunnets skyld og for kirkens skyld! Unntaket herfra er særlig det tradisjonsbevisste Senterpartiet med basis i bygde-Norge; og også i noen grad i det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet hvor man generelt ønsker å ha størst mulig grad av politisk styring i samfunnet, også over kirken. Her har noen nærmest sett på kirken som en avdeling av velferdsstaten, og argumentert for statskirkeordningen med folkets behov for «dypere velferd».
Men når dette forliket blir realisert i og med grunnlovsendringene som antas å komme våren 2012, er da ”statskirken” avviklet? Her kan det svares både JA og NEI
JA – Statskirkeordningen er opphevet fordi kirkens får rett til å utnevne sine ledere (proster og biskoper) og en sentral del i det statlige kirkestyre bortfaller dermed.
NEI – statskirken videreføres fordi
- Den norske kirke skal som eneste trossamfunn nevnes særskilt i Grunnloven: «Den evangelisk lutherske kirke forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten» (Ny § 16)
- Kongens kirkemedlemskap opprettholdes: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion» (videreføring av første ledd i Grunnlovens § 4)
- Stortinget skal vedta en «Lov for Den norske kirke»
- Den norske kirke som nasjonal størrelse blir ikke eget rettssubjekt (Menigheten er derimot allerede eget rettsubjekt)
- Presteskapet skal fortsatt motta lønn fra Staten og være statstjenestemenn.
- Den sentrale og regionale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen.
Prinsipielt betraktet er punktene 3 og 4 ovenfor de mest problematiske.
Ad 3: Mye vil avhenge av hvordan den nye kirkeloven utformes i Stortinget. Etter min vurdering bør den ikke detaljregulere Den norske kirkes indre liv; det har Stortinget ikke noe mandat til. Loven bør være «minimalistisk» og nøye seg med å fastslå sentrale og selvfølgelige ting som
- kirkens bekjennelsesgrunnlag
- kirkens riksdekkende karakter
- kirkens preg av å være en ”bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke”
Alle disse punktene er tydelig forankret i kirkens egne vedtak.
Utover dette vil en kirkelov lett få preg av utilbørlig politisk styring i konflikt med et trossamfunns krav på selvstyre, f.eks. hvis Stortinget vil bestemme hvilke valgordninger som skal gjelde i kirken.
Ad 4: Kirken må sikres status som eget rettssubjekt – et selvfølgelig krav for et trossamfunn, ellers kan man ikke reise sak mot staten. Her rører vi ved religionsfriheten.
Den ordning vi ender opp med er ikke enhetlig og konsistent, men et typisk uttrykk for et politisk kompromiss der ulike interesser må gi og ta.
Vi får en kirkeordning som kan betegnes som en form for ”statskirke light”, selv om betegnelsen er svært upresis. Uansett vil det være en kirke med en særlig relasjon til staten.
Ekskurs: Norge og Island:
Det ser for meg ut som om det vil bli visse fellestrekk mellom vår nye kirkeordning i Norge og den dere allerede har i Island der prestene har status som embedsmenn og staten gir bidrag til kirken gjennom finansloven.
Men i Island har Alltinget nøyd seg med å gi en rammelov, og kirkens stilling som eget rettssubjekt er sikret. Her håper jeg Norges Storting kan lære av sine islandske kolleger!
Samfunnets verdigrunnlag – veksling og kontinuitet
Religion og verdier henger sammen. Både det islandske og norske samfunn ble avgjørende og varig endret av møtet med kristendommen for 1000 år siden. Vi fikk et annet syn både på Gud, mennesket og livet (Eksempler: blodhevnen, uønskede barn)
Spørsmålet om statskirkeordningen berører ikke bare selve den juridiske utforming av kirkeordningen, men henger også sammen med et mer omfattende temafelt: Hva slags samfunn skal Norge være i dag? Hvilket verdigrunnlag skal samfunnet ha?
Grunnlovens § 2 i dag:
«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»
Den nye ny § 2:
«Værdigrunnlaget [underforstått: for Kongeriket Norge] forbliver vor kristne og humanistiske Arv.»
Bak den nye formuleringen ligger mye konflikt og mye arbeid. Paragrafens innhold vil ikke regulere spesifikke ordninger eller forhold. Den vil således neppe noen gang komme til anvendelse i en rettssak, men er mer å forstå som en verdiparagraf som skal sikre tradisjon og kontinuitet i samfunnet, jfr. formuleringen: «forbliver».
Er da en slik verdiformulering overhode nødvendig eller viktig, og i så fall hvorfor?
Etter min vurdering er paragrafen viktig som en markør av tradisjon og kontinuitet. Norge er på avgjørende måte preget av denne «kristne og humanistiske» arven.
Formuleringen «kristen og humanistisk» angir dessuten at det ikke bare er kristendommen som har skapt våre verdier, men også bevegelser som er uavhengige av kirken men som likevel er vokst fram på «kristen mark»: renessansen, opplysningstiden, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen osv. osv.
Hvis vi ser på europeiske land med nye konstitusjoner har også flere av disse arbeidet med tilsvarende formuleringer. Mens ingen av de tidligere Sovjet-republikkene henviser til noen religion, men derimot til sekulære begreper som “frihet”, “rettferdighet”, “rett” osv., så har Tsjekkia en henvisning til landets “åndelige rikdom”. Slovakia viser til “den åndelige arv fra Kyrill og Methodios” (slavernes apostler). Både Polen og Ukraina har med en eksplisitt henvisning til Gud («nominatio dei»)
Debatten om Guds plass i EU-preambelen, der bl.a. Vatikanet engasjerte seg sterkt for å få inn en henvisning til Gud eller kristendommens betydning for Europa, til sterk motstand bl.a. fra Frankrike, endte med at det vises til «inspirasjonen fra Europas kulturelle, religiøse og humanitære arv».
Det kan for øvrig legges til at ingen overgår Hellas på dette området. Her innledes landets konstitusjon (sist revidert i 2008) slik: «Εις το όνομα της Αγίας και Ομοουσίου και Αδιαιρέτου Τριάδος» (I navnet til Den hellige, konsubstansielle og udelelige Treenighet)!
Henvisninger i lovverket til en bestemt religion kan tjene til å gi staten legitimitet (Jfr. «Konge av Guds nåde»), eller uttrykke støtte til en bestemt religion, eller forankre staten i en bestemt historie og tradisjon. I Norge er det utvilsomt denne siste funksjonen som er aktuell.
Hvorfor er en slik «verdiparagraf» viktig? Fordi et folk ikke bare er en statsdannelse, men et fellesskap som er avhengig av visse felles integrerte, etiske fellesverdier for å kunne fungere. Hva skjer dersom slike fellesverdier svekkes? Vil man da måtte trenge enda mer omfattende eksterne systemer (overvåking, kontroll, politi) for å få samfunnet til å fungere?
Jeg tror også denne paragrafen i Grunnloven, sammen med andre paragrafer som viser til Den norske kirkes spesielle stilling, vil kunne ha praktisk betydning f.eks. hva gjelder vernet av helligdager, kongesigningen og andre begivenheter i den kongelige familie, markeringen av grunnloven 17. mai og Stortingets åpning.Slike ting legges merke til og har betydning for et folks livstolkning, deres tro og verdier over tid – men lar seg vanskelig måle.
La meg avslutte med et sitat av professor i idehistorie, Otto Krogseth:
«Sentrale sosiologer og kulturantropologer er enige om følgende: Noe må være felles for en nasjon, ut over individers og gruppers rettigheter. Samfunnet trenger, som sosialt lim eller sammenbindende sement, å samles om noe substansielt og kulturelt og nasjonalt særpreget. Kristendom og humanisme må, på kultur- og tradisjonspremisser, kunne prioriteres av hensyn til dette. Ethvert fellesskap har behov for enhet og integrerende sammenheng, for felles identitet og forankring. Det gjelder i særlig grad i en identitetstruet og pluralistisk, fragmentert og foranderlig kultursammenheng.»
Også dette spørsmålet er en er en del av debatten om stat og kirke: Hva slags samfunn ønsker vi at Norge – og Island – skal være?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar