RESERVASJONSRETT VED ABORT OG VED AKTIV DØDSHJELP
Skal fastleger kunne reservere seg mot å henvise til
abort? Et stort flertall av våre politikere går mot dette. Kronargumentet er at
ingen kvinne må oppleve noen form for hindring på sin vei mot en lovlig utført
abort. At noen fastleger ikke vil medvirke til å avslutte et spirende
menneskeliv og ber om rett til å reservere seg mot dette, veier mindre enn
kvinners friksjonsfrie adgang til en helsetjeneste.
Men hva hvis det blir tillatt å gi aktiv dødshjelp (eutanasi)
eller assistert selvmord, der legen skaffer et dødbringende middel som
pasienten selv inntar? Vil man da argumentere tilsvarende dersom fastleger eller
andre leger blir involvert i prosessen og ønsker å reservere seg?
Jeg er redd problemstillingen er både relevant og
aktuell. Fremskrittspartiet, som sitter i regjering, går i sitt prinsipprogram
inn for aktiv dødshjelp. I dag er dette allerede tillatt i Belgia, Nederland og
Luxemburg, mens legeassisterte selvmord er tillatt både i noen delstater i USA
og i Sveits. Meningsmålinger viser at et flertall av nordmenn er åpne for det
samme også hos oss. Så hvor urealistisk er det at adgangen til aktiv dødshjelp
eller legeassistert selvmord kan bli norsk lov i løpet av et par tiår?
Svært mange leger vil ikke medvirke ved slik «legehjelp». Legeforeningens leder har da også uttalt at hvis aktiv dødshjelp tillates i Norge, må legene få anledning til å reservere seg, både mot å utføre og mot å henvise.
Men vil flertallet av dagens politikere gi dem en slik reservasjonsrett? Neppe. For de er fremfor alt opptatt av at folk må få sine lovlige helsetjenester, uhindret av legers eventuelle samvittighetskvaler i saker som gjelder liv og død. Eller?
Jeg etterlyser her en refleksjon som spør etter konsekvens og sammenheng, ikke bare i møte med utfordringer som er aktuelle i dag, men også overfor problemstillinger som dessverre kan møte oss i fremtiden.
Jeg tror vi vil få samme prosess med eldre lidende som den med å gi foreldre respekt for sitt syn på fjerning av sitt foster. Lidende mennesker må også få respekt for sitt syn/ønske. Det er både kollektive og individualistiske argumenter brukes for å underbygge at det er legers plikt å gjøre det som loven pålegger dem: Den enkeltes krav og samfunnets krav. Det er som en menneskerettighet at den som står nærmest det saken gjelder får den avgjørende bestemmelse. Og i vårt materialistiske samfunn tenkes det økonomi i alt. Funksjonshemmete barn koster og eldre lidende koster. Opplevelsen av at pengers verdi er viktigere enn livets verdi vil skape en frykt i samfunn og folk som vi ikke kan ane rekkevidden av.
SvarSlettDu trekker opp dystre perspektiver, men jeg er redd de ikke er helt urealistiske.
Slett