PÅSKEBUDSKAP FRA JAPAN

I dagens utgave av Bergensavisen (BA) leser vi om misjonærekteparet Anniken og Akira Moris handlinger etter tsunamien i Japan. De ble igjen i et svært farlig område for å hjelpe dem som var rammet. I en kommentar til avisen sier jeg at det de gjorde, passer godt inn i påskens budskap. I påsken gir Jesus sitt liv for å frelse sine venner. Ekteparet Moris satte sine egne liv på spill for å redde sine medmennesker. Slik blir det de gjorde en veiviser inn mot påskens evangelium. På samme måte kan vi alle, selv om vi lever under mindre dramatiske forhold, gi avkall på noe av vårt eget for å hjelpe andre.

Hvorfor gå til gudstjeneste?

I går la jeg ned grunnstein til Ytrebygda kirke i Fana. Teksten var Jesu inntog i Jerusalem der han møtes med hyllesten: "Hosianna". Herfra går en linje til Bjørgvins visjon: "Sammen vil vi ære Den treenige Gud". Dette er gudstjenestens ytterste begrunnelse: Ikke mitt utbytte - men Guds ære.

Det er paradoksalt, men min erfaring er at hvis jeg fokuserer på min egen opplevelse av hva som er bra og dårlig, blir mitt utbytte av gudstjenesten magert. Hvis jeg derimot tenker at mitt utbytte ikke er så farlig, men at det vitkige er å være der for å være der, og gi Gud den ære Gud skal ha, da har jeg størst utbytte  av gudstjenesten.

Her er en lenke til grunnsteinnedleggelsen i Ytrebygda: http://www.kirken.no/bjorgvin/nyhet.cfm?nyhetid=341614

GUNNAR GOES GOD

I går var jeg på før-premiere på den norske filmen “Gunnar goes God”. Den handler om Gunnar som er midt i livet og i bunn og grunn finner tilværelsen overfladisk og tom. En dag får han se bilder av noen munker som lever i et kloster i Egypts ørken. Disse ansiktene har en renhet og en dybde som han ikke kjenner til selv, men som han fascineres av. Derfor drar han og resten av filmteamet ut på reise for å besøke disse munkene. Mer av handlingen skal ikke røpes her; bare at reisen lar dem møte en livsform som både er helt hinsides det vanlige og som oppleves som umulig, men som samtidig setter noe i bevegelse.

Norsk films forhold til Gud og religion er en studie verd. Ikke sjelden har filmene vært preget av et kulturradikalt paradigme der alt som smaker av gudstro blir fremstilt som undertrykkende og livsfornektende. Et typisk eksempel er Berit Nesheims film “Søndagsengler” fra 1996. I senere år har vi imidlertid merket andre signaler, eksempelvis gjennom Erik Poppes “Hawaii Oslo” fra 2004 og “De usynlige” fra 2007. Her fremstilles religionen på en mer åpen måte, kanskje til og med som en positiv om enn ikke uproblematisk mulighet.

I et postmoderne kulturklima merkes en ny og større åpenhet for fenomener som ikke lar seg fange i rasjonelle begreper. Mange søker mot religionens og åndelighetens mangslungne verden, eksempelvis ved å besøke “Alternativmessen” og liknende arrangementer.  Men denne interessen fører ikke nødvendigvis til økt tilstrømning til tradisjonell norsk religion, representert ved den kristne kirke.

Hvorvidt en religion er objektivt sann eller ikke, oppleves i dag ikke like vesentlig som for tidligere generasjoner. Mange er mer opptatt av den subjektive effekten som religion kan ha for den enkeltes følelser, sinn og kropp. Det hellige har en egen kraft som er fremmed men som likevel virker lokkende både på Gunnar og adskillig flere med ham.

“Gunnar goes God” er en utfordring og en mulighet for kirken til å komme i kontakt med søkende mennesker. I rammen av en kristen livstolkning viser filmen etter min mening at hullet etter Gud ikke kan fylles med noe annet enn, ja nettopp: Gud. Filmen selv trekker imidlertid ikke denne konsekvensen. Gunnar finner ikke fram til en kristen tro. Men hans uro er sann og peker mot en større virkelighet.

I et kristent perspektiv vil verken forbruk, nytelse, karriere eller hva annet man jager etter, i siste instans kunne være på høyde med hjertets lengsel. Filmen kan sees som en aktualisering av Augustins nesten 1600 år gamle bekjennelse: “Du har skapt oss til deg, Herre, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.”  Gunnars uro er sunn, selv om den oppleves som ubekvem.  Både til troende og tvilende sjeler er min oppfordring: Slipp det du har i hendene og løp på kino!

RELIGIONSDIALOG??

Mandag kveld deltok jeg på et møte om dialog i Islamsk kultursenter her i Bergen. I mitt innlegg understreket jeg at dialog mellom religioner er nødvendig for å motvirke unødvendig konflikt i samfunnet. De avgjørende konfliktlinjer i verden i dag handler trolig om møtet mellom den såkalt "kristne" og "muslimske" verden. Videre pekte jeg på at både kristne og muslimer må lære seg å leve i et samfunn som tillater krenkende og blasfemiske uttalelser om religion. Det er ytringsfrihetens pris. Det er en utfordring for muslimer i dag, slik det før har vært for kristne, å akseptere at religionen ikke kan bestemme over det offentlig rom i samfunnet. Å leve som religiøse mennesker i et pluralistisk samfunn er kanskje det viktigste temafelt i en fremtidig dialog. 

I løpet av de nærmeste to årene håper jeg vi har en kristen-muslimsk dialoggruppe også her i Bergen, slik man lenge har hatt det i Oslo. Kjennskap til hverandre er en forutsetning for respekt. Noen er engstelige for dialog fordi de frykter at i dialogens rom blir alle meninger sett på som like gode. Det er etter min mening en misforståelse. Som kristne vil vi være tydelige på vårt ståsted. Selvsagt skal vi forkynne evangeliet om Kristus også til muslimer. Men da må vi vite hva og hvem vi snakker om.

Einar Gelius - et symbol?

I går hadde Aftenpostens lesere mulighet til en nettprat med Einar Gelius
Les nettpraten her:
Aftenpostens nettprat med Gelius

Journalist Alf Gjøsund i Vårt Land har analysert innleggene og trukket følgende konklusjon:
 "Det er en tendens at de kritiske i stor grad er spesifikke i sin kritikk, mens de støttende formulerer seg mer generelt."
Les her om Gjøsunds analyse

Dersom Gjøsund har rett, er det et ikke helt overraskende resultat. De som støtter Gelius hargjort ham til et symbol for en åpen og inkluderende folkekirke.  Slik ser han for øvrig også seg selv.

Det er interessant med slike symboler. Jeg tror de kan fungere som en slags garantister for at det er plass for alle i kirken. Når noen får en slik symbolfunksjon trenger man ikke bry seg særlig om det vedkommende faktisk har skrevet og sagt. For Gelius sitt vedkommende vil det neppe være en udelt fordel dersom hans støttespillere i større grad forholdt seg til hans gjøren og laden i skrift og tale.

HOLISTISK FORBUNDS DOGMER

HOLISTISK FORBUND presenterer seg i dag i Aftenposten, og går inn for et åpent livssyn uten dogmer. Samtidig sies det at "kjernen i alle religioner er den samme".  Men hvor har man det fra at alle religioner har felles kjerne? Hva er i så fall den? Her viser holistene at de har sine dogmer de også, i likhet med alle andre livvsyn - inkludert Humanetisk Forbund

Jenters behov

Jeg har fått en kommentar fra Bernt Barstad der han peker på det verdifulle i at Trekant fokuserer også på jenters behov og opplevelse av sex. Det har han rett i, og det skal Trekant ha ros for. Men et program som retter seg inn mot ungdom bør sette sex inn i en sammenheng. Om denne sammenhengen ikke er ekteskapet, så bør den vel i det minste være et forhold der to mennesker vil være trofaste mot hverandre?