RESERVASJONSRETT VED ABORT OG VED AKTIV DØDSHJELP

Skal fastleger kunne reservere seg mot å henvise til abort? Et stort flertall av våre politikere går mot dette. Kronargumentet er at ingen kvinne må oppleve noen form for hindring på sin vei mot en lovlig utført abort. At noen fastleger ikke vil medvirke til å avslutte et spirende menneskeliv og ber om rett til å reservere seg mot dette, veier mindre enn kvinners friksjonsfrie adgang til en helsetjeneste.

Men hva hvis det blir tillatt å gi aktiv dødshjelp (eutanasi) eller assistert selvmord, der legen skaffer et dødbringende middel som pasienten selv inntar? Vil man da argumentere tilsvarende dersom fastleger eller andre leger blir involvert i prosessen og ønsker å reservere seg?

Jeg er redd problemstillingen er både relevant og aktuell. Fremskrittspartiet, som sitter i regjering, går i sitt prinsipprogram inn for aktiv dødshjelp. I dag er dette allerede tillatt i Belgia, Nederland og Luxemburg, mens legeassisterte selvmord er tillatt både i noen delstater i USA og i Sveits. Meningsmålinger viser at et flertall av nordmenn er åpne for det samme også hos oss. Så hvor urealistisk er det at adgangen til aktiv dødshjelp eller legeassistert selvmord kan bli norsk lov i løpet av et par tiår?

Svært mange leger vil ikke medvirke ved slik «legehjelp». Legeforeningens leder har da også uttalt at hvis aktiv dødshjelp tillates i Norge, må legene få anledning til å reservere seg, både mot å utføre og mot å henvise.

Men vil flertallet av dagens politikere gi dem en slik reservasjonsrett? Neppe. For de er fremfor alt opptatt av at folk må få sine lovlige helsetjenester, uhindret av legers eventuelle samvittighetskvaler i saker som gjelder liv og død. Eller?
Jeg etterlyser her en refleksjon som spør etter konsekvens og sammenheng, ikke bare i møte med utfordringer som er aktuelle i dag, men også overfor problemstillinger som dessverre kan møte oss i fremtiden.

Kirken og samlivsetikken

Samlivsutvalget leverte sin innstilling mandag 11. februar. Alle er enige om at ekteskapet er den beste ramme for seksuelt samliv, fordi det bedre enn samboskapet legger til rette for trofasthet og bedre tar vare på den som måtte være den svakere part i samlivet. Vi er også enige om at etikken selvsagt ikke bare kan forholde seg til et samlivs juridiske og sosiale innramming, men også må legge avgjørende vekt på selve innholdet i samlivet. Her har mange samboskap kvaliteter som flere ekteskap mangler. Men kjærligheten trenger også form og rammer, ikke minst når barna kommer, og her er ekteskapet klart den beste ordning. Utvalgets flertall ønsker da også at kirken skal fortsette den nåværende linje som forutsetter at ordinerte og vigslede medarbeidere (prest, kateket, diakon og kantor) skal ordne sine samliv i ekteskap og ikke være samboere.

I spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede ekteskap er utvalget delt. Likevel er ikke drøftelsen om homofili uten nyanser. Selv tilhører jeg mindretallet som ikke kan anbefale at kirken skal vie eller velsigne likekjønnede par. Det betyr likevel ikke at jeg er blant dem som klippefast mener at alt som angår homofili er entydig avgjort i Guds ord. Om vi fokuserer på Det nye testamente og Paulus, så er det ikke opplagt at apostelen på dette området i ett og alt så for seg det samme som vi i dag gjør. Kjente han til homofili som en legning med mulighet for de samme opplevelser av forelskelse og kjærlighet som heterofile? Om dette sier utvalget oppsummerende følgende: «Det er forholdsvis sannsynlig at det Paulus skriver om langt på vei er noe annet enn det som vi forholder oss til i dag når temaet er homoseksualitet og homofili. Men vi kan ikke beskrive hvor omfattende ulikhetene mellom hans forståelse og vår måtte være. Dette er en utfordring for oss når vi skal tolke og gjøre bruk av disse tekstene i normativ sammenheng.»

Selv de av oss som ikke ønsker kirkelig vigsel eller en liturgi for velsignelse av likekjønnede par, mener derfor at kristne i dag har «grunnlag for å kunne konkludere mindre entydig enn det Paulus gjør i spørsmålet om homofilt samliv».  Vi viser til Jesu ord om nestekjærlighetsbudet, og den praksis han selv legger for dagen i omgang med sabbatsbudene. Vi anlegger også et allmenetisk perspektiv der en må spørre hvorvidt en selv ville ha ønsket eller maktet å være henvist til å leve alene.

Kirken skal kommunisere hva som er Guds skapervilje for seksualiteten, men må ta høyde for at man i livets landskaper ikke alltid kan følge hovedkursen uten å ende opp i ulykke. Når noen av oss i utvalget likevel ikke går inn for kirkelig vielse av homofile par, er det fordi likekjønnede ekteskap bryter med den grunnleggende skapelsesteologiske forståelse som vi finner i hele Bibelen, og som kirken må legge til grunn for sine liturgiske ordninger. Her settes fullt seksuelt samliv inn i en ramme av forpliktende samliv mellom kvinne og mann.

Dette ette samsvarer med fundamentale biologiske og sosiale forhold som har å gjøre med forutsetningene for slektens videreføring og med familien. Homofilt og heterofilt samliv er ulike og bør vurderes og behandles ulikt. Dette bør da også kirken formidle, særlig overfor ungdom, der noen kan oppleve usikkerhet om egen legning. Vår norske ekteskapslov kommuniserer imidlertid at homo og hetero er like kurant, og ser bort fra alle forskjeller knyttet til biologi, seksualitet og forplantning. En slik ordning bør kirken på teologisk grunnlag ikke medvirke til å inngå. Den bør heller ikke vedta liturgier for å velsigne likekjønnede ekteskap som er inngått borgerlig.

Utvalgets innstilling skal nå behandles videre i kirken. Her blir det trolig lagt opp til en omfattende høring. En avgjørelse om kirkens holdning til likekjønnede ekteskap vil neppe kunne bli fattet før på Kirkemøtet i 2015. Uansett utfall av denne prosessen er det min mening at spørsmålet om homofilt samliv ikke bør tillegges kirkesplittende karakter.

Halvor Nordhaug

Biskop i Bjørgvin

VISITASFOREDRAG BØMLO

VISITASFOREDRAG VED BISPEVISITAS I BØMLO
22. - 27. JANUAR 2013

Kjære kyrkjelydar!

Takk for flotte dagar her i dei fire sokna i Bømlo. Eg er imponert over alt det flotte arbeidet både i kyrkje og bedehus som eg har sett og fått høyra om. Det har vore eit godt og mangfaldig visitasprogram. Særleg kjekt har det vore å starta Ungdomsåret i Bjørgvin med fine møte med ungdomen; på skulegudsteneste med Bremnes ungdomsskule med innlagt spørjetime og på ei flott Ung messe med Ten Sing Bømlo i Moster kyrkje. Eg har også møtt kommuneleiinga, lærarane og Moster kulturhistoriske senter, eg har vore på sjukeheimen, på aftansong i Bømlo kyrkje og på Jubileum i Lykling. Dessutan har eg vore i lokala til firmaet Eidesvig og blitt orientert om deira verksemd, og der fekk eg også samtala med dei og andre representanter for næringslivet om klimautfordingane vi står ovanfor.
Men fyrst og fremst har eg lært å kjenna kyrkja på Bømlo gjennom gode samtalar med staben og med prestane, gjennom møtet om trosopplæring og møtet med sokneråda, bedehusleiarane og ungdomsleiarane. Det har også vore ei god hjelp å ha hatt ei velskriven og informativ visitasmelding.
Etter ein visitas skal biskopen oppsummera sine inntrykk i eit visitasforedrag. Foredraget er blitt til i samarbeid med kyrkjefagsjef Tore Skjæveland og etter samtale med prost Svein Arne Theodorsen og trusopplæringsrådgjevar Liv-Helga Fure.
Mi viktigaste melding til dykk er: Ta vare på den gode tradisjonen, tilpass han til vår tid og gje han vidare til nye generasjonar. 

GUDSTENESTER
Dette gjeld særleg hovudsamlinga i kyrkja: Gudstenesta – navet i kyrkjelyden, som det heiter i bispedømet sin strategi.  Det å ta vare på tradisjonen betyr ikkje å ta vare på alle dei gamle orda og dei gamle formene, men grunnen til å samlast: Vi skal æra den treeinige Gud og vi skal forkynna Kristus. Og det skal vi gje vidare.
De har nett gjort eit stort arbeid med å laga lokale gudstenesteordningar. No må ein bli vant til dei endringane som er gjort og ein må satsa på involvering og levande gudstenester.
Det er godt oppmøte i kyrkjene på Bømlo. Men det kjem ikkje av seg sjølv, den gode vanen må oppmuntrast. Mange går av og til. Det er bra, men lat det bli regelmessig, slik at gudsteneste vert det normale når det er gudsteneste i ditt sokn, og ikkje slik at ein berre går når ein ikkje har noko betre føre. Trua treng gode vaner. Trua må forma oss. Trua må få konsekvensar for vårt liv, koma heilt ned i føtene. Då aukar vi Guds ære og vert velsigna sjølv.   

TRUSOPPLÆRING
Det er viktig at trusopplæringa er knytt til gudstenester, for borna må læra seg kva det er å gå til gudsteneste. Då må ein legga det opp slik at gudstenestene blir for alle. Nokre stader er det ein fare for at trusopplæringa overveldar kyrkjelyden med fasegudstenester i staden for å bli ein naturleg del av gudstenestelivet. Men dette veit de om, og her har de gode trusopplærarar, prestar og kantorar som ser at trusopplæringa og gudstenesteordninga må planleggast saman, både når ein lagar dei store planane og i planlegginga rundt den einskilde gudstenesta. Eg har inntrykk at de har ei realistisk og heilskapleg planlegging og eit mål om systematisk og samanhengande trusopplæring.
Men de har ei særleg utfordring med fire sokn og til dels lange avstandar. Ein må spørja seg om ein treng å ha heilt like opplegg i alle fire sokna, eller om ein for nokre årskull kan slå saman og ha felles tiltak slik at ressursane når lenger. 

GJEVARTENESTE
Det er lang tradisjon med å gje til kristen arbeid her på Bømlo og det er stor gjevarglede. Dette er ein viktig tradisjon å ta vare på. Og difor vil eg utfordra dykk til å sjå på gjevartenesta. Ikkje fordi den er dårleg, men fordi den må takast vare på, og byggast vidare ut. Eg tar nok ikkje mykje feil når eg gjettar på at dei eldre er flinkare enn dei yngre og dei som går oftast på bedehus og kyrkja er flinkare enn dei som går sjeldan. Nettopp derfor må ein sjå på korleis gjevarteneste og medansvar kan forkynnast for ein ny generasjon, om ein kan gjera det på nye måtar og venda seg til nye grupper.
Organiser gjevartenesta slik at folk kan gje til barnearbeid, ungdomsarbeid eller til kor eller til diakoni eller noko anna målretta som dei kan sjå resultatet av! Eg trur t.d. at mange foreldre som vanlegvis ikkje er så ofte i kyrkje eller bedehus vil gje til eit barnearbeid eller eit trusopplæringsarbeid som gjeld deira born.
Og i våre dagar er det mykje lettare med faste trekk i nettbanken, dei fleste vil ikkje merka det, men arbeidet vil merke det.

FRIVILLIGE eller uløna medarbeidarar.
Det kristne arbeidet har i generasjonar vore bore av uløna medarbeidarar som har stilt opp frivillig og stått på i årevis, og vi har lett for å tenka at slik vil det halda fram. Men det gjer det ikkje. Undersøkingar viser at haldninga til frivillig innsats endrar seg i folket. Ikkje slik at folk er uvillige, men dei vil heller vera med på kortsiktige enn langsiktige opplegg. Dei spør etter kva dei får igjen for det, og om det er kjekt og om dei vert følgt opp og tatt vare på. Det betyr at kyrkja må bruka meir tid på oppfølging av dei frivillige enn før. 
Eg veit at trusopplærarane og diakonimedarbeidaren har ei god oversikt over dei uløna medarbeidarane. Det er bra. Det er eit godt utgangspunkt for å ta neste steg som er å følgja dei meir systematisk opp. Medarbeidarane treng opplæring, oppfølging og at nokon ser dei. Nokre gonger treng dei også tilbod om kurs eller litteratur. Det tar tid, men det er ei viktig oppgåve, så vi ikkje sliter ut dei trufaste medarbeidarane som vi har. 
Difor må oppfølginga av dei frivillige forankrast tydeleg i staben! Det treng ikkje vera berre hos ein person, men nokon må ha ansvaret for frivillige. Ein må tenka slik at å be folk om å vera med inneber ansvar for oppfølging. Dermed vert det å vera frivillig også ein måte å nærma seg kyrkja på, å nærma seg trua for nye grupper. For det kjem nye grupper. Mange stader viser det seg at trusopplæringa fører mange foreldre nærmare kyrkja og mange av dei kan tenka seg å gjera ein innsats. Den sjansen må kyrkja gripa. Desse nye medarbeidarane må bli møtt og tatt vare på.

UNGDOMSARBEIDET
Eg hadde eit flott møte med fleire ungdomsleiarar og vart imponert over det mangfaldige arbeidet. Det var svært positivt å møta unge leiarar. For noko av det viktigaste for å få eit varig ungdomsarbeid er å driva kontinuerleg leiaropplæring. Blant alt det gode ungdomsarbeidet eg har høyrt om, vil eg særleg framheva Ten Sing Bømlo som fekk frivilligprisen til prostirådet, fordi dei fostrar unge leiarar og lar ungdomen driva koret sjølv. Det er framtidsretta ungdomsarbeid. Dette er og eit døme på den gode involvering som skjer i mange arbeidslag på Bømlo, at ein tar ungdom på alvor og lar dei få innflytelse på det som skjer både i arbeidet på bedehuset og i gudstenester. Et anna godt døme er Ungdomsalpha som gjev fordjuping i trua så ungdom kan veksa.
Bispedømet sin strategi seier: Ungdom  - vekst i trua. Difor er mi viktigaste utfordring til dykk: Ha tilbod som tek vare på dei unge også etter konfirmasjonen! Sats på leiarkurs og systematisk leiaropplæring, men òg på andre tiltak som famnar breiare!

BEDEHUSET
Dett var flott å møta bedehusleiarane og sjå det nye Jerusalem (eller var det Salem?) som er eit godt døme på eit moderne og framtidsretta bedehus. Samarbeidet med bedehuset er ein verdifull tradisjon som ein må ta vare på. Her vil eg gjera tidlegare sekretær i indremisjonssamskipnaden Bjarne Eide sine ord til mine: «Der kyrkje og bedehus går hand i hand i bygdene våre, der når Guds rike lengst».
Kyrkje og bedehus treng kvarandre gjensidig. Kyrkja er god på breidda og bedehuset på djupna og fellesskapet. Det er fint at ein har samrådingsmøter to gonger i semesteret og at ein unngår konkurranse. Men kanskje skulle ein snakka enno meir om det innhaldsmessige. Her er det to ting eg gjerne vil ta fram: 
1) Kven som gjer kva i barne og ungdomsarbeidet? 
2) Kva treng ungdom og vaksne av forkynning og undervisning for å veksa i trua?

KOMMUNEN
Eg vil takka for møtet med kommunen! Det var reine vitnemøtet der ein frå båe sider tala vel om det gode samarbeidet mellom kyrkje og kommune.  Takk for at de gjev kyrkja gode rammer og for at de så klart gjev uttrykk for at de ser den samfunnsbyggande nytten av kyrkja sitt arbeid! For kyrkja vil vera med å bygga gode lokalsamfunn, så denne gode samhandlinga må gå vidare. Eg tenker særleg på dei utfordringane som samhandlingsreforma gjev kommunen. Her vil kyrkja sitt diakoniarbeid vera ein god samarbeidspart, både med diakonimedarbeidaren sitt bidrag, men ikkje minst med alle dei frivillige ressursane som ei slik stilling utløyser. Difor er stabile økonomiske rammer for diakonimedarbeidarstillinga viktig.

TAKK
Eg vil avrunda med å takka prestane, kyrkjeverja og resten av staben, dere gjer alle ein dyktig og heilhjarta innsats! Takk til alle som har vore med og skrive visitasmeldinga, ho er god og innhaldsrik og den er innarbeida i dette visitasforedraget. Takk for flott tilrettelegging av visitasen og gode møter og gudstenester. Ein særskild takk vil eg også rette til kyrkjemusikarane, for at de er med og lyfter gudstenestelivet gjennom korsong og framifrå musisering, slik vi har sett det her i dag! Like eins takkar eg alle de som sitt i sokneråda for den uløna innsatsen de gjer!
Takk også til prosten som har vore med å legga til rette og planlegga denne visitasen og har vore med heile vegen og som leier prestetenesta og held si milde hand over Bømlo når biskopen ikkje er der.


AVSLUTNING
Lat meg avslutta med å minna om visjonen til bispedømet:
SAMAN VIL VI ÆRE DEN TREEINIGE GUD, VED Å: FORKYNNE KRISTUS, BYGGJE KYRKJELYDAR, FREMJE RETTFERD.
Og så vil eg gjenta utfordringane til dykk, som oppsummerar denne visitasen:
•    Gå til gudsteneste regelmessig for Guds skuld og di eiga skuld!
•    Gjevartenesta må leggjast til rette og forkynnast for nye generasjoner
•    Styrk oppfølginga av dei frivillige uløna medarbeidarane ved at nokon i staben har det som ei særskild oppgåve, og har tid til denne oppgåva.
•    Sats på ungdommen nå i Ungdomsåret! Styrk leiartreninga og involveringa av ungdom i gudstenesta!

Og med desse utfordringane takkar eg for meg og reiser frå Bømlo med mange gode minne. Eg er takksam, glad og stolt over å få vere dykkar biskop, og eg ynskjer Guds signing over kyrkjelydane i Bremnes, Lykling, Bømlo og Moster!

Bjørgvin bispestol, 27. januar 2013

Halvor Nordhaug

VENNER FOR LIVET Preken ved åpningen av Ungdomsåret 2013

Bergen domkirke, 13.01.13 Prekentekst: Kol 1, 15-20

Prekenteksten for dagen i dag, 2. søndag i åpenbaringstiden, er hentet fra apostelen Paulus sitt brev til Kolosserne i det første kapittel, og det er Jesus han skriver om:

 Han er den usynlige Guds bilde,
          den førstefødte før alt det skapte.
          
    16 For i ham er alt blitt skapt,
          i himmelen og på jorden,
          det synlige og det usynlige,
          troner og herskere,
          makter og åndskrefter –
          alt er skapt ved ham og til ham.
          
    17 Han er før alt,
          og i ham blir alt holdt sammen.
          
    18 Han er hodet for kroppen, som er kirken.
          Han er opphavet,
          den førstefødte fra de døde,
          så han i ett og alt kan være den fremste.
          
    19 For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
          
    20 og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv,
          det som er på jorden, og det som er i himmelen,
          da han skapte fred ved hans blod på korset.

Slik lyder Herrens Ord

Det finnes et offentlig nettsted som heter ung.no. Her kan ungdom skrive inn og fortelle om sine erfaringer og stille spørsmål om alt mellom himmel og jord som de er opptatt av, om forelskelse, om mat og kropp og sex og musikk og mye mer. 

Det er interessant for en eldre herre som meg å titte inn her og få et blikk inn i unge menneskers verden.

Her er en liten smakebit på noe jeg fant: En som heter Andreas gir råd om hvordan han mener en gutt bør gå fram for å ta kontakt med jenta han er interessert i:  «Jeg tror det beste er at han sier hva han føler til en kompis, som kan presse han og si: "Go and get her, tiger! Dette klarer du!".

Var det et godt råd? Det var i hvert fall morsomt skrevet. Men alt som står på ung.no er ikke like morsomt. 

Her har for eksempel en jente som kaller seg Hanne, skrevet følgende innlegg: «Jeg går i niende og begynte på en ny skole første semester, og har ikke fått noen nye venner. Det er som om jeg er usynlig. Jeg tør ikke å si noe i grupper, for hvis jeg gjør det føler jeg meg bare usikker. Så da er jeg heller stille. Nå på min nye skole finnes det noen jeg har lyst til å bli venner med, men jeg er redd for å prate med dem. Tenk om de syns jeg er rar, jeg tør liksom ikke å bare gå frem og prate med dem. Hva skal jeg gjøre???»

«Tenk om de syns jeg er rar».

Hanne er redd for at hun ikke er bra nok, ikke holder mål.

For mange ungdommer det nettopp dette som er problemet: Hva mener de andre om meg? Ser jeg bra nok ut? Er jeg passe flink på skolen, ikke for dum, men heller ikke for flink? Hva skal jeg snakke med dem om?

Det er mye som er flott å med å være tenåring. Men mange har kanskje til tider kjent det som Hanne: «… jeg føler meg bare usikker»

Mange ungdommer spør seg omtrent dette: Har jeg noen jeg kan regne helt sikkert som min venn? Noen har opplevd at hun eller han som de trodde de var venn med i går, ikke er det på samme måten i dag. Uten at de helt skjønner hvorfor.

Det er vondt å være ensom, mangle venner.

Hanne sier det slik: «Det er som om jeg er usynlig»

II

I dag markerer vi åpningen av Ungdomsåret 2013 i Bjørgvin bispedømme (Hordaland og Sogn og Fjordane fylker). Dette året vil vi snakke med unge mennesker fra 15 år og oppover – og si til dem: Du er sett. Du er ikke usynlig. Om ingen andre ser deg og vet hva du tenker og hvem du er, så har du likevel en venn. 

Du er skapt av Gud, og han angrer ikke på deg. Det har han aldri gjort. Du behøver ikke være alene. Du har en venn.

Ungdomsåret har et motto: «Venner for livet». Gud vil være din venn og min venn. Det var jo det som var meningen fra begynnelsen av.

Men historien om menneskene handler om at vi har gjort oss selv til Guds uvenner. Han har gitt oss livet og alt, men vi har vendt ham ryggen. Da mistet vi retningssansen og gikk oss bort.

Den første jula i Betlehem begynte Guds leteaksjon etter sine bortkomne venner.  For å være vår venn ble Gud en av oss i gutten Jesus. Han skulle ta oss med hjem til Gud.

I den bibelteksten vi hørte lest, står det slik: «ved Jesus ville Gud forsone alt med seg selv»

Og i teksten fra Johannesevangeliets første kapittel, som leste tidligere i gudstjenesten, ble det sagt om Jesus: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd»

III

Hvis jeg har gjort noe dumt og ødelagt et vennskap. Kan jeg da gjøre noe for at vi skal bli venner igjen? Ja, jeg kan be om tilgivelse!

Slik er det også med vennskapet vi ødela med Gud. Jesus sier: «Du er tilgitt. Jeg har forsonet deg med Gud. La oss være venner. Jeg vil være din venn alltid. Uansett hva du gjør – så har du meg. Det er ikke bare det at jeg tåler deg, men jeg liker deg, ja – jeg elsker deg! Du er elsket ikke fordi du er flink men fordi du er du.»

Det handler denne sangen om som Irene Tianshu Bernhoft skal synge: SANG

http://www.youtube.com/watch?v=uWKkdgyJ_NI

“Could you send someone who will love me for me. Not for what I have done or what I will become.”

«Kunne du sende noen som vil elske meg for den jeg er, og ikke for det jeg har gjort eller skal bli.»

Og Gud svarer: Ja! Ja! Ja! Det er jo det jeg har gjort.

Dere som er i kirken i dag har fått utdelt et program med et bilde på forsiden. Det er et bilde vi kommer til å bruke mye i Ungdomsåret.

Det er et svært gammelt bilde, et ikon fra 600-tallet, som viser Jesus og en mann med skjegg. Det heter Jesus og hans venn. Begge står og ser rett på oss. Begge er omtrent like høye.

Hva er spesielt med dette bilde? Jesus har lagt hånda over skulderen til vennen sin.

Det er dette vi vil fortelle i Ungdomsåret: Du har en venn. Han har langt hånden på skulderen din, og vil gå sammen med deg gjennom livet. Blir du med?