mandag 17. oktober 2011

BREV TIL BYSTYRET ANG. PAPIRLØSES RETTIGHETER

Til ordfører Gunnar Bakke, byrådsleder Monica Mæland og partienes gruppeledere i bystyret!

For tiden sitter 15 asylsøkere fra Iran og Afghanistan i kirkeasyl i Johanneskirken. De fleste av disse er såkalt "papirløse" som har fått avslag på sin søknad om opphold men ennå ikke har forlatt landet, enten fordi de ikke kan returneres på det nåværende tidspunkt eller fordi de frykter for sitt liv hvis de blir returnert.

Kirkeasylet medfører at disse menneskene har kommet i en krevende situasjon. Det samme gjelder også for menigheten. Kirkeasylet er ikke opprettet på kirkens initiativ men oppsto fordi asylsøkerne gikk inn i kirken etter gudstjenesten 9. oktober, og nektet å gå ut igjen. Så lenge politiet ikke griper inn, har vi dermed de facto et kirkeasyl som vi må forholde oss til enten vi vil eller ikke. Men vår holdning i kirken er at dette kirkeasylet snarest bør avvikles. Flere ganger har jeg da også offentlig hevdet at kirkeasylet ikke kan være en tjenlig vei å gå for å endre enkeltvedtak i forvaltningen av norsk asylpolitikk. Kirken har verken mandat eller kompetanse til å gå inn og overprøve lovlige fattede vedtak i slike saker.

Uavhengig av det pågående kirkeasylet her i byen, har saken imidlertid også en mer generell menneskerettslig og politisk side som handler om de papirløses manglende rettigheter i Norge. Den norske kirke har i lengre tid engasjert seg for deres sak. Eksempelvis vedtok Bispemøtet i januar i år en uttalelse med tittelen: "Det handler om menneskeverd". Denne vedlegges.

Jeg er kjent med at Bystyret på sitt neste møte får til behandling en interpellasjon om dette saksfeltet. Den foreslåtte ordlyden i vedtaket kan sikkert endres. Hovedsaken for meg er imidlertid å uttrykke et ønske om at bystyret kan samle seg om en uttalelse som oppfordrer våre sentrale myndigheter til å foreta en ny gjennomgang av de papirløses situasjon i Norge, og treffe nødvendige tiltak for å bedre denne.

Anliggendet bak denne interpellasjonen handler om grunnleggende omsorg for medmennesker i en fortvilet situasjon. Jeg både håper og tror at dette vil være en sak som kan samle bred støtte hos byens politikere, slik det tidligere har skjedd i Stavanger og Trondheim.


Vennlig hilsen
Halvor Nordhaug
Biskop i Bjørgvin

torsdag 13. oktober 2011

HVA ER ET KIRKEASYL?

I Johanneskirken i Bergen har 15 asylsøkere gått i kirkeasyl, fordi de har fått avslag på sin søknad om opphold i Norge. Men hva er egentlig kirkeasylet?

Ordet ”asyl” kan oversettes med ”beskyttelse” eller ”tilflukt”. Vi kjenner det fra helsevesenet i tidligere tider, og i vår tid fra flyktningers rett til opphold i et annet land. Det spesielle med kirkeasylet er at det ikke er en lovfestet ordning. Det hviler på en forestilling om at kirken (eventuelt en moské, synagoge, tempel eller tilsvarende) er et hellig rom der fysisk maktanvendelse vil krenke rommets karakter. Derfor finner vi da også rett innenfor inngangsdøren i kirken ”våpenhuset” hvor man i gammel tid satte fra seg sverd og spyd.

I kirkens historie har kirkeasylet til tider spilt en viktig rolle, særlig i situasjoner hvor mange har vært på flukt fra tyranners vilkårlige maktbruk. Tilsvarende finner vi for øvrig også i andre kulturer. Etter reformasjonen har vi svært få tilfeller av kirkeasyl i Norge. Men i 1993 skjedde noe nytt: Hundrevis av mennesker, hovedsakelig kosovoalbanere, søkte tilflukt i norske kirkehus. De skulle returneres til Kosovo, men fryktet for sin sikkerhet. Og nå satt de der i kirken. Hva nå?

Menighetene hadde ikke mye valg: De må få mat og seng! Dette sto for de fleste som noe selvsagt ut fra et medmenneskelig og kristent ståsted. Flere valgte i tillegg å engasjere seg for asylsøkernes sak overfor myndigheter og media. Som kapellan i Ås menighet, der vi hadde flere i kirkeasyl, var jeg selv en av dem.

Også myndighetene var usikre på hvordan situasjonen skulle håndteres. Skulle man hente asylsøkerne ut? Justisminister Grethe Faremo skapte avklaring da hun 5. juli 1993 sendte ut et skriv til alle landets politimestere. Her sto blant annet følgende: ”Av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet. Tilsvarende vil i utgangspunktet gjelde hvis asylsøkere har søkt tilflukt i kirkebygg tilhørende trosretninger utenfor Den norske kirke”.

Regjeringen respekterte dermed kirkeasylet ”som hovedregel”. Hittil har vi ikke sett noe unntak fra denne regelen hos oss i Norge. (Men det har skjedd i Danmark.) Regjeringens linje var ikke juridisk nødvendig men moralsk og politisk klok. Dersom politiet skulle slepe asylsøkere ut av kirken, ville det trolig skape sterke reaksjoner og krenke folks følelse av hva som passer seg i dette rommet. Når enkelte politikere i dag tar til orde for å sende politiet inn i kirkene og bære folk ut, vitner dette om manglende forståelse og respekt for kirkehusets egenart. Voldsanvendelse i kirkerommet kan imidlertid bli nødvendig i helt spesielle tilfeller, for eksempel i møte med bevæpnede forbrytere.

Hvem ”oppretter” et kirkeasyl? Det gjør de som går inn i rommet, men også styresmaktene. Når politiet av respekt for kirkerommets karakter unnlater å gjøre hva man ellers ville ha gjort, nemlig å gripe inn overfor asylsøkerne, er kirkeasylet et faktum. Det er altså ikke slik at kirken eller menigheten oppretter et kirkeasyl, og fra kirkens side bør vi unngå å formulere oss slik at dette inntrykket kan skapes.

Noen ganger har et menighetsråd eller et kirkelig fellesråd mottart en henvendelse om kirkeasyl, og så behandlet dette som en sak, for deretter å låse opp kirkedøren. Det er en uheldig prosedyre fordi menigheten slik gjør seg til ansvarlig ”arrangør” av kirkeasylet. Et kirkeasyl er ikke noe man innvilger eller legger til rette for på forhånd. Men dersom noen går inn i en åpen kirke og nekter å gå ut, da har menigheten fått et kirkeasyl i fanget, og må handle ut fra kristen nestekjærlighet og realistisk omsorg for mennesker i nød. Dersom det foreligger et endelig vedtak om utreise, må også menighetens folk forholde seg til det. Ingen bør skape urealistiske forventninger som i verste fall kan føre til et kirkeasyl som strekker seg over år, skaper frustrasjon og lidelse, og likevel ender med utreise.

Men når dette er sagt, må det understrekes at Kirken alltid skal og bør opptre som forsvarer av mennesker i nød. Jesus sa som kjent at vi skal gjøre mot andre som vi vil at de skal gjøre mot oss. Etter min vurdering er det naturlig at kirkelige organer engasjerer seg for en asylpolitikk der tvilen i større grad enn tilfellet er i dag kommer asylsøkerne til gode. For få mennesker gis opphold i Norge på humanitært grunnlag. Mange fattige land i sør tar imot forholdsvis langt flere mennesker som er på flukt fra krigshandlinger enn det vi gjør hos oss. Kristne kirker må være et talerør for større barmhjertighet og mer global bevissthet på dette feltet. Men et slikt engasjement er noe annet enn kirkeasylet og bør ikke blandes sammen med dette.

Når det gjelder enkeltmenneskers skjebne, så har Kirken ingen egen ekspertise og heller ikke noe mandat som tilsier at vi kan overprøve statlige myndigheters vedtak. Asylpolitikk krever innsikt i lovverket og kunnskap om forholdene i asylsøkernes hjemland, og her trenger man å høre mer enn asylsøkernes egen versjon for å kunne danne seg et riktig bilde. Videre veier hensynet til rettferdighet og likebehandling av asylsøkere tungt. Alt dette krever en oversikt som vanlige godtfolk ikke kan ha, men som vi må tro at de rette myndigheter besitter.

Det er all grunn til å ha tillit til saksbehandlerne som tar stilling til de enkelte asylsaker. Men ingen er ufeilbarlig. En feilvurdering kan vise seg å bli katastrofal ved at folk enten mister livet eller utsettes for tortur ved hjemreise. Dersom vi møter et medmenneske, det være seg i kirkeasyl eller andre steder, som vi blir overbevist om faktisk risikerer død eller grove overgrep ved retur til hjemlandet, oppstår et etisk dilemma. I akutte tilfeller kan vi bli tvunget til sivil ulydighet ved å bidra til at politiet ikke får lagt hånd på folk som gjemmer seg i kirkeasyl eller et annet sted. Å hevde noe annet, er å opphøye staten til en ufeilbarlig instans som i alle tilfelle skal adlydes blindt. En slik tankegang strider mot naturretten og det ansvar en hver av oss har for egne handlinger, slik dette kom til uttrykk i Nürnberg-prosessen i 1945-49.

Kanskje kan kirkeasylet betraktes som et viktig fenomen i et sivilisert samfunn nettopp fordi det viser at ingen makt bør være ubegrenset. Kirken oppretter ikke kirkeasyl, men kan noen ganger få det i fanget, og må da agere både ut fra kristen nestekjærlighet og respekt for lovlig fattede vedtak. Dilemmaet oppstår når disse to hensynene drar i hver sin retning. Noen ganger må man lyde Gud mer enn mennesker - for menneskers skyld.